Lisas verden

Få illustratører formidler følelser som Lisa Aisato N'jie Solberg. Hennes illustrasjoner og bøker berører både voksne og barn i Norge såvel som i India. Må hun tegne foran en skoleklasse, har hun et eget triks som bøter på nervøsiteten.  

Lisa utenfor huset på Kråkerøy. Foto: Tom Tande

                                                                                                                                                                    

– LÆREREN MIN GA MEG MYE MER OPPMERKSOMHET enn de andre elevene. Det var 

egentlig litt dårlig gjort.

            Illustratør og forfatter Lisa Aisato N'jie Solberg (33) ser ettertenksomt ned i bordplaten før hun kikker opp med et smil som når alle kriker og kroker i ansiktet og i tillegg skaper et par nye. Smilet er aldri langt unna hos kunstneren, mer kjent som Lisa Aisato, kortversjonen hun bruker når hun signerer bøker og malerier, og ikke minst illustrasjonene i Dagbladet Magasinet hver lørdag. Selv nøler hun med å kalle seg kunstner, til tross for proper utdannelse og en evne til å formidle eget og andres budskap på en måte som både appellerer til hjertet og intellektet. 

  

Fra Bragepris-nominerte En fisk til Luna.

Gyldendal Norsk Forlag 2014.

          
Lisa Aisato bor og arbeider på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Hun tar imot med et par varme øyne, et bredt smil og ... luesveis! Det siste er bekymringsfullt i forhold til fotograferingen, men det skal vise seg at hun har en løsning som er like enkel som genial: hun bare tar på seg lua når kameraet kommer frem. Men før det, før intervjuet, før en rekke prisnominasjoner, før de ukentlige illustrasjonene i Dagbladet Magasinet, før de kritikerroste barnebøkene med voksenappell, Fugl, Odd er et egg og En fisk til Luna, før barna Aurora og Alfred, før samarbeidet med Tor Åge Bringsværd om Tambar-bøkene, ja, til og med før hun ante noe som helst om hvordan hun skulle få virkeliggjort drømmen om å bli bokillustratør. Før alt dette. I 2007. Da befinner hun seg et sted på Grünerløkka i Oslo, i en klesbutikk for store damer. Der kikker hun drømmende ut av vinduene. Om ikke buksene og blusene som henger langs veggene er det, så er stillingen som ekspeditør og daglig leder skreddersydd for henne. Butikken har nemlig knapt med kunder, noe som gir Lisa god tid til å tegne mellom kundebesøkene. Det er her, i butikken uten kunder, hun får ideen til sin første bok, som hun lager i ett eneste, unikt eksemplar. Til min elskede er en personlig kjærlighetserklæring til Lisas kjæreste og samboer, og kommer til å spille en viktig rolle i begges liv.

Idyll hjemme. Men ikke alltid «på jobb».
Fra Dagbladet Magasinet.

– Jeg søkte jobb i de minste butikkene hvor det så ut som om det ikke var noen kunder, fordi jeg bare hadde lyst til å sitte og tegne. Jeg fikk en daglig leder-stilling i en knøttliten klesbutikk. Bak kassa der laget jeg det som skulle bli min første bok. Litt tidligere hadde jeg møtt mannen i mitt liv og var så forelsket at jeg ikke klarte å uttrykke det på noen annen måte enn gjennom tegning. Så da laget jeg en liten bok til ham der jeg beskrev med få ord og noen tegninger hvor høyt jeg elsket ham.

            – Det satt han vel pris på?

            – Jada. Han sa: – Denne er jo fantastisk. Kanskje den kan bli en gavebok?

            – Nei, den er bare til deg, sa jeg. Men så sendte jeg den til Gyldendal og de ville gi den ut. Den ble utgitt på Valentines day i 2008.

            – Måtte du gjøre noe om på den før utgivelse?

            – Ja, den var egentlig en svart liten sak, og noe av teksten måtte endres fordi den var mer personlig enn den er nå. Med den boken fikk jeg en fot innenfor. Etter utgivelsen fortalte jeg at jeg hadde noen tanker om en barnebok. «La oss prøve å lage den,» sa forlaget, og da sluttet jeg i klesbutikken og begynte å lage bok.

Nysgjerrig-Lisa

Lisa Aisato var ferdig utdannet illustratør i 2004. På ti år har hun bygd opp en imponerende CV.

Et besøk på hjemmesidens galleriseksjon, inndelt i Bøker, Malerier og Andre illustrasjoner, etterlater en betrakter mildt sjokkskadet. Mengden arbeider er overveldende, ikke minst fordi hver eneste tegning, hvert eneste et av de detaljrike scenariene, og hver eneste en av de vakre, underlige eller groteske karakterene, inviterer til langvarig samvær. Til forelskelse. Til livslang kjærlighet. Her er flust av malerier, bøker eller stemninger man ønsker å være i, å hente fram, om og om igjen. Det å skulle velge ut det lille fåtall arbeider som skal ledsage denne artikkelen, er en prosess man umulig kommer uskadet fra. Den vil forårsake frustrasjon og fortvilelse under utvelgelsen, og sorg og savn straks valget er tatt: Burde jeg heller tatt damen i polkagris-mønstret badedrakt? Bokseren med sitrondropsfarget turban? Eller rockeren med lakris-sleik? Dette vil gjøre like vondt som å være en seksåring i godtebutikken med kun én stakkars krone i lommen.

 – Det er som å lese en spennende krimbok. Jeg lurer så utrolig på hvordan det blir til slutt.

– Jeg jobber veldig fort. Når jeg tegner er jeg så nysgjerrig på resultatet. Det er som å lese en spennende krimbok. Jeg lurer så utrolig på hvordan det blir til slutt. Derfor er jeg veldig entusiastisk og effektiv når jeg jobber. Og så blir jeg veldig lei meg når jeg ikke får det til. Sånne dager har jeg også. Da kan jeg nesten begynne å grine fordi jeg blir så skuffet. Men så blir jeg desto gladere de gangene jeg syns jeg har fått til noe bra. Jeg er lidenskapelig opptatt av strek. Det er spennende. Også andres ting. Jeg er opptatt av det visuelle.

Svalene under isen, av Gaute Heivoll. Cappelen Damm 2010.

– Eksperimenterer du mye eller koser du deg med «det du kan»?

            – Både og. Jeg har gitt ut en bok sammen med Gaute Heivoll, Svalene under isen. Den ble nominert til Brageprisen. Gaute ville at den skulle være litt annerledes. Ikke så mye farger, litt nedpå og mer melankolsk. Mens vi jobbet med den døde svigermoren min, noe som førte til at jeg hadde en vanskelig tid. Så da ble det en veldig annen stil enn f.eks Tambar-bøkene som jeg tegner for Tor Åge Bringsværd. De er gladere i uttrykket. Så ja, det er spennende å eksperimentere også. Folk ser jo fremdeles at det er min strek, men uttrykket blir et annet. Jeg liker å bruke forskjellige materialer; kritt, blekk, vannmaling, acryl, ja ... og gjerne blande teknikkene.

            – Disse tegningene minner om de du lager for Dagbladet Magasinet?

            – Ja, det gjør de nok. Dette er en barnebok, men ikke en sånn morro-bok som Tambar-bøkene. Det er fint at barnebøker kan leses på flere plan. I den forrige boken min, Fugl, har jeg forsøkt å få til det. De mindre barna ser et spennende eventyr om en jente som ønsker å bli til en fugl, mens de voksne kanskje kan tolke det på andre måter. I denne boken begynte jeg å bruke færre ord, fordi jeg ønsket å åpne for en dialog mellom barna og de voksne. Jeg ville at historien skulle åpne for spørsmål i stedet for å fortelle alt, for eksempel hvorfor jenta ønsker å reise. Svarene på disse spørsmålene blir kanskje forskjellig avhengig om du er voksen eller barn.

            – Ja, eller at svarene endrer seg for hver gang du leser boken?

            – Ja, det er enda bedre.

Forunderlige følelser i Fugl. Gyldendal Norsk Forlag 2013.

Positive lærere

– Du har sagt i et intervju at selv om du gikk på kunstskole så ville du ikke bli kunstner, men illustratør. Hvorfor var du så bestemt på det?

            – Fordi jeg føler at jeg har en veldig narrativ stil. Jeg var ikke så opptatt av å lage non-figurative ting. Mange på skolen lagde installasjoner og mer konseptuell kunst, men det traff ikke meg. Da jeg tegnet sa folk ting som «ja, det er artig, liksom, men det er vel litt sånn barnebokstil, eller?» Så da tenkte jeg at ja, ja, da er det vel det jeg skal gjøre. Jeg syns ikke det var noe galt i det, men det passet nok ikke helt inn på den skolen, hvor man kanskje skulle tenke litt «større tanker».

            – Fikk du med deg noe fra den utdannelsen som du føler du bruker i dag?

            – Jeg tror nok det bidro til at jeg har utviklet min egen strek. De andre holdt på med sitt og jeg med mitt, så jeg behøvde ikke være konform eller tilpasse streken til noe spesielt. Jeg kunne gjøre helt min egen greie og det tror jeg hjalp meg til å finne en egen stil.

            – Hva slags holdning hadde lærerne til det du gjorde?

            – Ikke superpositivt. Husker spesielt en lærer som sa «du er veldig flink til å tegne, men du kommer ikke til å kunne leve av det her». Hun tenkte kanskje på at alle ville bli kunstnere. Jeg har jo solgt mange bilder også, jeg, men hun hadde ikke helt troen på meg. 

Kunstner? Jo, kanskje ... Foto: Tom Tande

Da jeg begynte på kunstskolen hadde jeg lyst til å illustrere bøker, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle finne veien dit. Jeg skrev i en stil da jeg var 13 år at jeg hadde lyst til å illustrere bøker, så det er ikke sånn at jeg fant ut det under utdannelsen.

– Jeg var nok en litt irriterende barneskoleelev som rakk opp hånden mye og spurte mye.

           
– Hvordan var lærerne i den vanlige skolen? 

            – Jeg fikk mye positive tilbakemeldinger. På ungdomsskolen hadde jeg en veldig fin tegnelærer. Jeg var flink til å tegne og det man er flink til blir man glad i og opptatt av. Læreren min ga meg mye mer oppmerksomhet enn de andre elevene. Det var egentlig litt dårlig gjort. Jeg fikk være igjen etter timen og det var liksom ikke måte på. En annen lærer sa til meg at «du må jo bli en sånn som tegner i bøker». Det var etter at jeg hadde tegnet en helsides illustrasjon i en av bøkene mine. Og på videregående var det helt fantastisk å begynne på tegning, form og farge. Vi lærte proporsjoner og perspektivtegning, og akt, og fikk karakterer! Jeg har bare fått god mottagelse og møtt lite «motstand» i forhold til valg av yrke, annet enn fra meg selv, min egen mangel på tro på meg selv, som man alltid har i perioder.

            – Hva slags elev var du?

            – Jeg var veldig glad i norsk, noe som sikkert kommer av at jeg fikk så mye positiv litterær bagasje hjemmefra. På videregående var vi bare 11 i klassen og bare halvparten møtte opp i norsktimene. Da var det nesten bare meg og læreren som snakket, det var kjempegøy. Jeg var en ganske flink elev, sånn jevnt over. Hjemmefra var jeg vant til å stille mye spørsmål. Jeg var nok en litt irriterende barneskoleelev som rakk opp hånden mye og spurte mye.

            – Men du har ikke følt deg annerledes? Vært den som vil fly vekk, som jenta i Fugl?

            – Nei, ikke som jenta i boken. Men jeg har sett andre som har hatt det som henne. Og jeg har vært en av de elevene som kanskje ikke var så flink til å ta meg av de som falt utenfor. Det er nok en av grunnene til at jeg laget den boken. Selv har jeg surfet gjennom livet og vært en sånn happy-go-lucky-jente. I alle fall frem til jeg ble voksen. Da ble naturlig nok ikke alt like enkelt hele tiden, men det lærer man også av. Har man sosial angst, angst, eller depresjon eller hva det måtte være, så lærer man mye om seg selv. Gjennom det kan man lettere se andre og leve seg inn i deres situasjon. Og så kan man bruke det kreativt, for å skape historier. 

Selv en «happy-go-lucky-jente» evner å formidle helt
andre følelser. Fra Dagbladet Magasinet. 

– Formidling i barnehager og barneskoler, hva gjør du nå i forhold til tidligere?

            – Det er forskjell på treåringer og tjueåringer. Jeg er ikke alltid så bevisst på hva jeg gjør, men tror jeg har blitt mye flinkere. Når jeg forteller legger jeg vekt på «det magiske». For eksempel det magiske ved at bøker kommer ut i andre land. Mine to oldemødre er kommet ut i India, Fugl er kommet ut i Brasil. Det at barn i India og Brasil kan lese disse bøkene og se de bildene jeg har hatt i hodet, det er jo fantastisk. Så jeg prøver å gjøre det litt magisk. I starten snakket jeg mer og tegnet mindre. Da mistet jeg dem litt lettere. Barna syns det er veldig morsomt når jeg tegner kjapt og maner frem morsomme figurer og situasjoner. Når jeg snakker for voksne har jeg funnet ut at det er fint å være personlig. Det var egentlig søsteren min Haddy som ga meg det rådet. Vær litt personlig, vis sårbarhet og fortell om usikkerhetene dine. Bare kjør på, sa hun. Så det har jeg gjort og det har fungert ganske bra.

 – Jeg har en slags tegnedysleksi.

           
– Du har fortalt at du er inspirert av din egen strek. At du bare begynner et sted og så ...

            – Ja! Det liker jeg å gjøre, tegne i blinde, både når jeg tegner for voksne og for barn. Jeg har vært en del i barnehager, på barneskoler, holdt foredrag på Høyskolen i Vestfold – for førskolelærere – og litt forskjellig. Hvor jeg tegner og forteller. Det er spennende og utfordrende, spesielt for voksne. Men jeg har et problem. Jeg har en slags tegnedysleksi. Jeg klarer ikke å tegne når noen ser på. Da får jeg prestasjonsangst. Derfor kan jeg heller ikke jobbe i noe fellesskap. På skolen sleit jeg også med det. Å jobbe i samme rom som andre. Jeg orker ikke at andre skal se på og kanskje mene noe om det jeg lager før jeg er ferdig. Men når jeg holder foredrag og tegner løser jeg det ved at jeg lager en krussedull i blinde, og så kommer nesa og øynene og så videre nærmest av seg selv, basert på krussedullen jeg har laget. Da ser jeg på en måte resten med en gang. Men hvis noen spør om jeg kan tegne for eksempel en pen mann, når jeg står foran masse mennesker, det er mye vanskeligere.

Odd er et egg. Gyldendal Norsk Forlag 2010.

Gjemte seg på do

Odd, fra Odd er et egg, startet muligens som en krusedull som lignet et egg. Det er forøvrig den første barneboken jeg har gapskrattet av. Lisa blir glad når jeg forteller henne det.

            – Det tar jeg som et stort kompliment. Jeg syns det er gøy når jeg leser fra den og foreldrene også ler. Nå har den kommet ut i Danmark og fått veldig god mottagelse. Her hjemme er den trykket i tre opplag. Jeg er litt stolt av den.

            – Hvor mye av deg er det i det du lager?

            – Ganske mye, syns jeg. I hvert fall i mine egne bøker. I Odd er et egg er det mye. Som at jeg alltid har vært veldig dårlig med ball. Akkurat som Odd gikk også jeg på do en gang og gjemte meg fordi vi i gymtimen drev og kastet med en veldig hard ball. Ubevisst lager jeg også av og til ansikter som kan ligne på meg. Det var en som sa at datteren min lignet sånn på Tambar, men Tambar laget jeg jo før jeg fikk barn, så det ble litt rart. Men det skyldes vel at det er noe av meg i Tambar også.

            – Hva med din tokulturelle bakgrunn, kommer den mye til uttrykk?

            – Mine to oldemødre handler jo om det. Men den handler også om det å bli gammel, om døden og andre ting, ikke bare om det å komme fra to kulturer. Jeg vet ærlig talt ikke om det har hatt så mye å si. 

– Vi spiste heller grøt og gikk i teater, enn å spise biff og ikke gå i teater.

Jeg tror det handler mer om hvem mammaen og pappaen min er, enn at pappa kommer fra Gambia. Jeg har ikke reflektert så mye over det. Tror jeg er mer påvirket av at jeg kommer fra et hjem med mye kultur, fylt med både norske og gambiske ting. Mye farger og mye innhold. Jeg og min storesøster Haddy vokste opp mest hos mamma. Vi spiste heller grøt og gikk i teater, enn å spise biff og ikke gå i teater. Mamma var veldig opptatt av å åpne forskjellige dører for oss, og så kunne vi selv velge hvor vi ville gå inn. Hun ville at vi skulle oppleve forskjellige kulturelle uttrykk og så kunne vi se hva vi ble tiltrukket av. Hun dro oss med på musikaler, opera, teater, ballett, kunstutstillinger, helt fra vi var små. I starten var pappa også med, men foreldrene mine skilte seg da jeg var åtte. Mamma hadde veldig stor tro på meg når det gjaldt tegning, og var veldig opptatt av at jeg skulle ha skikkelig utstyr. Hun kjøpte oljemaling til meg da jeg var bare fem år. Ikke at hun presset meg, men hun la forholdene til rette, kan du si.

Kreativt kaos

På den tiden intervjuet finner sted, er Lisa i full gang med å produsere malerier til en utstilling på Galleri Graff i Asker. Pluss ferdigstillelsen av En fisk til Luna. Lisa selger malerier, og trykk av enkelte illustrasjoner, men aldri originaler av sistnevnte. De er nemlig bare halvferdige på papir. Et utgangspunkt for videre bearbeidelse i Photoshop. Det gir mange nye muligheter uten at hun egentlig mister så mye. Farger kan endres, strukturer dempes eller forsterkes. En var og sober akvarell kan fortsatt være det, overført til digitalt format. Faktisk er tastaturet hennes så tilgriset etter uvøren bruk av vannfarger, at det nærmest ligner et akvarellskrin i seg selv. Control (rød), shift (sitrongul) + F (rosa) ser ut til å kunne være kortkommandoen bak øyenskyggen til den mystiske, Cleopatra-inspirerte kvinnen med gullsmykker og rosa turban. Mens alt (grønn), S (sort) + L (blå) ser ut til å være kombinasjonen som gir dystre toner til himmelen i En fisk til Luna. Lisas egentlige akvarellskrin har hun hatt siden hun begynte som illustratør, og det ser selvsagt ut deretter. Det er mildt sagt kaotisk i såvel skrin som i arbeidsrommet.

            
– Jeg er fryktelig dårlig til å ta vare på ting. Det er bare rot, egentlig. Masse er gått til spille, både av skisser og ideer. På nyåret fant Gyldendal ut at de ville ha en bok, og da har jeg en del bilder liggende som jeg tar med til forlaget og så diskuterer vi omkring disse. Og da har jeg gjerne noen ideer knyttet til de ulike bildene. Men det å gå rundt med en skisseblokk i bagen for å notere ned ideer, det er jeg ikke flink til, så det er mye jeg glemmer. Jeg er veldig rotete. Det er bare kaos. Jeg surrer mye. Tråkker på skisser og ... velter kaffekoppen over det som ligger litt på kanten av arbeidsbordet. Jeg må skjerpe meg. Jeg er veldig opptatt av å skape, hele tiden, ikke så flink til å planlegge. Nå jobber jeg på gjesterommet. Det er liten plass, og jeg har ikke noe sted å lagre ting.

Men, det er håp. Lisas ektemann (han fridde til henne dagen før han fikk hennes tegnede kjærlighetserklæring!) skal rive ned uthuset og bygge et nytt atelier til henne, og da får hun i alle fall mye bedre plass. Det er jo det minste en mann som har fått en egen bok fra sin elskede kan gi tilbake. 

Intervjuet er gjort på oppdrag for Kopinor og publisert på Fabelaktig Formidling. Alle foto: Tom Tande 
Her er Lisa Aisatos hjemmeside.

Mellom blogger og berg

«Opp som en løve, ned som en fell» kan godt beskrive såvel fjellfanten som bloggeren Henrik Svensen. Bøker begynner han derimot å få dreis på, ikke minst takket være stipendier fra NFF.

10 ÅR GAMMEL TILBRINGER HENRIK SVENSEN og hans foreldre noen sommerdager på en seter på Golsfjellet. Med på turen har han en av sine første bøker, Steiner i farger. Gutten er mer enn klar til å lete etter fantastiske mineraler og sjeldne bergarter. I stedet oppdager han noe helt annet, selve fjellet!

Dette intervjuet ble gjort for Kopinornytt 01, 2013 Alle fotos: Tom Tande

I dag er Henrik Svensen (1970) geolog og forsker, med naturkatastrofer som spesialområde. Ikke dagens, eller de vi tror skal komme, men de som fant sted for noen millioner år siden. Litt opptatt av dagens katastrofer er han også. Såpass at han har skrevet en bok om dem. Enden er nær kom i 2006, og relanseres snart i utvidet utgave med ny tittel, det siste i katastrofer, og nye refleksjoner om hva katastrofene gjør med samfunn og enkeltmennesker. Hans andre bok, Bergtatt, kom i 2011 og handler om vår, og selvfølgelig forfatterens, fascinasjon for fjell. I boken beskriver han et inderlig ønske om å bli en fjellmann. Men Svensen er ikke bare bergtatt av fjell. For noen år tilbake ble han grepet av «bloggebølgen» og opprettet The Pore Space, som i dag best kan beskrives som en sovende blogg og i skrivende stund er det heller ingen indikasjoner på nye utbrudd. 



Men skribenten og formidleren Henrik Svensen er fremdeles aktiv, nå spredt på fellesblogger hos f.eks. Forskning.no, Geoforskning.no, European Assosiation of Geochemistry (EAG) Blogsphere og Sciencenordic.com, for å nevne noen. Litt for spredt, ifølge ham selv. I Morgenbladet kan du lese hans tekster om bl.a. vulkaner, klimaendringer og beregninger av høyden til Mount Everest de siste 20 millioner år. Slike ting. Ny bok er også i emning. For som han selv retorisk spør i et av sine innlegg på forskning.no: «Finnes det bedre skrivetrening enn det å skrive mye?»

– Finnes det bedre skrivetrening enn det å skrive mye?

Han svarer selv: «Nei. Det tar lang tid å mestre det å skrive gode fagartikler (5-10 år?). Det samme gjelder selvfølgelig innen forskningsformidling, enten sjangeren er kronikker, essay, nyhetssaker eller bøker for det generelle markedet. Blogging gir deg trening i å skrive korte poengterte saker (eller gå inn i vidløftige spekulasjoner) på regelmessig basis. Du kan eksperimentere med fortellerstemmer.»

            Så vet du det. Selv har bloggeksperten trappet ned, til fordel for skriving i mer etablerte medier og foredragsvirksomhet om fjell.

Det store i det lille

Jeg møter Svensen på en uterestaurant på en av årets siste dager hvor klimaet tillater slikt, og syns nesten han ser litt ut som, ja, jeg spør like godt:

– Er du blitt en fjellmann?

 – Jeg er litt tilbake der jeg startet, egentlig. Jeg liker å gå i fjellet, men det er vanskelig å finne tid. Men det blir noen småturer. Jeg prøver å finne de store opplevelsene i de små tingene. Fjellopplevelser er mer enn det å gå opp på en høy topp. Jeg bor på Spikkestad, og når jeg kjører ned mot Lierdalen, kan jeg se opp på Blefjell, rett på fjellkjeden, hvor det fortsatt ligger snø. Synet varer ikke mer enn et par sekunder. Likevel gir det en fin opplevelse.

– Synet varer ikke mer enn et par sekunder. Likevel gir det en fin opplevelse.

– Hvorfor var det så viktig å bli en fjellmann?

 – Fordi jeg trodde det var noe jeg hadde veldig lyst til. Jeg var veldig tiltrukket av de som fikk det til. For ca 10 år siden hadde jeg en kollega som hver fredag ettermiddag bare kastet seg på bussen til Jotunheimen, forsvant inn i fjellet med et lite telt på ryggen. Hvorfor kan ikke jeg gjøre det? spurte jeg meg selv. Og så tenkte jeg på geologikolleger som drev feltarbeid i Himalaya, og at jeg kunne bli med dem og oppleve fjellet på en helt annen måte. Både oppleve fjellet og se på geologien. Skulle jeg nå ut bredt med boken min, som jeg da hadde startet med, måtte jeg også ha noe annet å fortelle, erfaringer fra egne opplevelser. Noe som kunne fungere som et rammeverk rundt det faglige.

Frykt og fascinasjon

I Bergtatt guider Henrik Svensen leserne på en formidabel tur gjennom historien om menneskenes forhold til fjell og det opphøyde. Øivind Lågbu fra Fredrikstad Blad, Willy Pedersen fra Morgenbladet og Trond Berg Eriksen fra Aftenposten er tre av de som foreløpig har vært med på turen. Førstnevnte triller en sekser i pur begeistring, Pedersen syns turen var «strålende» og guiden «drevet av fortellerglede og spekket med kunnskap», mens Eriksen gjør det enekelt og henter en metafor fra stedet rett under føttene på enhver fjellvandrer: «Steinbra.» Og det er en fascinerende utvikling med tanke på at fjell en gang var forbundet utelukkende med fare og styggedom, nærmest et djevelens område, mens det i dag er et sted for rekreasjon og spirituelle opplevelser. I boken bruker Svensen begrepet «det sublime», hvor også frykten er en viktig faktor ved den overveldende åndelige/estetiske opplevelsen av fjellet. Bokens omslagsfoto er et perfekt eksempel i så måte. Man begjærer fjellet samtidig som man ikke vil være der for sitt bare liv.

– Det var neppe noen tvil om at akkurat det fotoet skulle på forsiden?

– Nei, en kamerat som veiledet meg i forhold til fotografering sendte meg en link til bildet. Det er tatt av en fransk fotograf ved navn Alexandre Buisse. Fjellet er det 6354 m høye Chopicalqui i Andesfjellene i Peru.

– Det er en bredt anlagt tematikk, i begge bøkene dine. Hvordan er arbeidsprosessen?

– Ja, jeg er opptatt av store fenomener og de lange linjene. Overordnede temaer som er viktige for samfunnet, for mennesker ... folk flest, egentlig. Naturkatastrofene omtalt i Enden er nær er vel ikke presserende for folk her, men på en måte angår det oss alle. Man hører om det i nyhetene, og noen opplever også å miste noen, venner eller familie. Natur og samfunn preges i årtier etter de verste katastrofene. Jeg skriver om temaer som er knyttet til faget mitt, men ikke direkte. Det er nok mye for å lære mer om temaer som jeg er veldig interessert i. En bokprosess tar gjerne noen år, noe som gir meg muligheten til å sette meg dypt inn i temaet. Siden det er litt knyttet til fag kan jeg bruke noe av arbeidstiden, men ikke mye. Dermed er jeg helt avhengig av stipender for å få det til.

– Du kjøper deg fri for å skrive?

– Ja. Jeg er ikke fast ansatt ved Universitetet og er derfor avhengig av å produsere fagartikler for å være med å knive om faste stillinger. Det siste stipendet jeg fikk fra NFF gjorde at jeg kunne ta fri litt mer enn en måned, og leie skriverom. Da får jeg en god skrivebolk. Men én måned er ikke nok til å skrive en bok, så jeg har enkelte skrivedager innimellom alt arbeidet i forkant, med research osv. Men det er heller ikke nok, så resten av skrivingen skjer i helger og ferier, og på toget til og fra jobb. Det viktigste med stipendet er ikke at det er mye penger, for det er det ikke, eller at man får lang tid til å skrive, men mer det at noen tror på prosjektet. Jeg mener at det gjør det mer sannsynlig at det blir ferdig, at det faktisk gjennomføres.

– Den vanligste feilen forskere gjør når de skal skrive «populært», er at de tror leserne kan veldig mye.

Populærvitenskap i utvikling

Svensen begynner å bli oversatt også. Enden er nær er ute i England, Italia, Bulgaria og snart i Ukraina. Bergtatt i Italia og Slovakia. Det samme forlaget i Italia har gitt ut begge under titlene Historien om katastrofer og Historien om fjell. Det får meg til å tenke på de gamle klassikerne som fortalte historien om Helen Keller, Madame Curie, Thomas Alva Edison etc.

– Ja. Men det er kanskje ikke gamle vitenskapsmenn som er helter i dag. Da jeg fortalte at jeg skulle skrive en katastrofebok, var det mange akademikere som tok det for gitt at det var en barnebok eller ungdomsbok, en type bildebok. Det var en kobling mellom populærvitenskap og ikke-voksne som av en eller annen grunn var der. Men jeg tror det er i ferd med å endre seg. Sakprosaen får større og større betydning og det skjer ikke minst mye når det gjelder holdningene til naturvitenskapen. Flere forfattere og journalister skriver nå om forskning. Det åpner opp for faget på nye måter. Den vanligste feilen forskere gjør når de skal skrive «populært», er at de tror leserne kan veldig mye, at de er veldig interessert. Men det er sjelden tilfelle. Man må gjøre historien spennende og tørre å ikke være så opptatt av tall og presisjonsnivå. Nå kommer det en ny runde med stipendmottakere som har søkt på NFFs nye debutantstipend for naturvitenskaplige bøker. Det var ganske mange som fikk stipend, så det er noe på gang.

Henrik Svensen (1970)

Forsker, foredragsholder, forfatter av artikler samt bøkene Enden er nær (Aschehoug 2006) og Bergtatt (Aschehoug 2011), kåret til Årets fjellbok 2012. Ansatt ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED), ved Universitetet i Oslo. Svensen jobber med å bedre forståelsen av raske klimaendringer og masseutryddelser i jordens historie. 

Fandens formidler

Reidar Kjelsen gjør hva som helst for å vekke leselysten hos gutta. Som å hente frem en aldri så liten jævel.

Foto: Tom Tande

– JON DEMON VAR EN SØT LITEN JÆVEL. Det hadde han ikke mye glede av der han satt i hullet sitt, langt under bakken. Speil hadde han aldri hatt. Ikke seng eller sofa heller. Alt han hadde, var et diiiiigert jævelskap! Og det var låst.

Barnebokforfatter og illustratør Reidar Kjelsen (1970) nærmer seg klimaks i sin timelange forestilling. Punktet der han drar frem bøkene sine og forteller barna at de for all del ikke må lese dem. At bøkene etter hans mening ikke burde vært utgitt og at foreldrene deres vil mislike det sterkt om de finner historiene om Jon Demon (Satans sønn), flua som spiser bæsj, hunden som spiser sin eier eller andre mer eller mindre politisk ukorrekte Kjelsen-figurer under hodeputa om kvelden. Femteklassingene foran ham humrer og ler, noen hviner frydefullt. I det kamera (Bokprogrammet på NrK, februar 2007) glir over ansiktene til elevene på første rad, dukker det i et kort sekund opp kvinneansikt som slett ikke smiler. Tvert imot. Det er et temmelig skeptisk uttrykk i ansiktet til det som antakelig er læreren. Hun ser ut som om hun ønsker seg, eller kanskje snarere Kjelsen, et helt annet sted. Kanskje lukt til helvete? Bak lås og slå, inne i det mørke jævelskapet (les: første bok om Jon Demon) han akkurat har åpnet for elevene. 

Fra Jon Demon – Toer'n, 2006, Damm. Tekst og illustrasjon: Reidar Kjelsen

Men forfatteren, illustratøren, skuespilleren og krigeren Kjelsen lar seg ikke stoppe. Til det er hans kamp for alvorlig, hans motstandere for sterke og hans mål altfor viktig: han skal redde guttene gjennom å vekke deres leselyst. Den som leser blir en bedre skriver. Den som liker å lese og skrive gjør det bedre på skolen. Da får det ikke hjelpe at det går litt ut over jenter, samt voksne, lærere og andre autoriteter. Han har hatt over 3000 forestillinger de siste årene. En rektor kalte ham inn på kontoret etter forestilling nr 2678 eller noe, for å formidle at hun håpet det ble den siste. Men slik gikk det ikke. Kjelsen er urokkelig, han vet hva han gjør og hva som må til. Skal han nå ut til gutta, må han være en fandens formidler.

Enkelte stusser over kvinnesynet ditt?

– Ja, en jente avbrøt meg en gang med en harmdirrende pekefinger og følgende melding: « Nei vet du hva, nå er jeg så lei av at folk skal snakke dritt om damer!» Jeg ble litt satt ut, og spurte om de ikke hadde hørt om ironi. Da ropte hun: «Joda, det har vi, så den unnskyldningen skal du ikke komme trekkende med!»

Hvordan reagerer lærerne? De er jo ofte kvinner.

– Det går stort sett bra. Jeg pleier å følge med på dem mens jeg holder på. Et lite skråblikk. Det kan være lurt. Så kan jeg dempe eller sløyfe de verste innfallene hvis jeg føler for det.

– Se på han der'a. Han har ingen muskler.

For ordens skyld. Reidar Kjelsens forestilling handler også en del om det å være kjærester, og det å bli dumpa. (Selvopplevd i en periode da forestillingen tok form.) Han trekker gjerne fram et par elever som får prøve seg som hverandres kjærester, eller en gutt som får være forfatterens kjæreste, men da spiller Kjelsen dame. Starten på forholdet er gjerne en slags kidnapping. Det vil si at gutten blir dratt med av dama (Kjelsen). Denne delen av forestillingen fikk, bokstavlig talt, et løft for noen år siden.

– Det var en gang jeg var på besøk hos en ungdomsskoleklasse. En av de tøffe guttene mønstret meg opp og ned og sa; «Se på han der'a. Han har ingen muskler». Da gikk jeg rett bort til ham, løftet ham opp på skulderen og gikk litt omkring i klasserommet. Jeg hadde vurdert ham til å være en person som taklet det. Jeg pleier alltid å se an hvem jeg drar frem, jeg vil være sikker på at de tåler oppmerksomheten. Det er som regel noen som gjerne vil være i sentrum, og de er greie å ta tak i. Etter at jeg løftet den første eleven, kom jeg til at det fungerte ganske bra, og tok det med som et fast innslag i forestillingen.

Skoleklasser som i dag får besøk av Kjelsen vil oppleve at han, i rollen som forelsket og dominant dame, regelrett bortfører en gutt og sier at de nå er kjærester. Klimaks er litt senere, når «hun» dumper ham på hysterisk vis med hyl, skrik og slamring i dører. Kanskje river hun seg i håret mens hun hopper oppe på en pult også.

Fra Jon Demon – Toer'n, 2006, Damm. Tekst og illustrasjon: Reidar Kjelsen

Ditt prosjekt er å gi guttene leselyst. Og da går det hardt ut over damene?

– Ja, jeg vil inspirere dem til å lese, men uten å si det direkte. De siste ti årene har det gått stadig nedover med guttenes lesing. Det er så mye som tar deres oppmerksomhet vekk fra bøkene. Men når de får høre at foreldrene deres ikke vil like at de leser bøkene mine, så blir de kanskje så nysgjerrige at de plukker dem opp etterpå. Jeg tar ikke frem bøkene mine før helt på slutten av forestillingen, når jeg har fått oppmerksomheten deres og vist dem at voksne også kan være gale.

Men det er ikke bare damer som får gjennomgå. Foreldre, voksne og autoriteter generelt og  lærere spesielt, blir hengt ut, eller tatt på kornet, alt etter som. En av lærerne som intervjues i Bokprogrammet føler seg truffet. Hun forteller at hun dessverre kjente seg litt igjen i hans parodi på «sure» lærere med unødvendig sinte stemmer. Allerede første time etter Kjelsens tankevekkende forestilling gikk hun rett tilbake til sin sinte stemme. Hun gremmes.

Kjelsens bok Gammel dame er vond å vende (Gyldendal, 1999) handler ikke om en lærer med sur stemme, men mye om sure lukter. Det er bok nummer to i serien om hunden Roffe, og i denne spiser han like godt opp sin eier, fru Sørensen, som har overlevd to verdenskriger og atten syklubber. Hun overlever forøvrig dette også. Boktittelen er et typisk eksempel på forfatterens ordleker mens handlingen er typisk for hans lek med ekle ting mange andre ville styrt unna. Som f.eks. lemen som sprenger seg selv i lufta slik at de slemme ulvene får lemenade over seg, eller mus som bare vil tisse på alt og alle. 

Fra Tissemus, 2012, Cappelen Damm. Tekst og illustrasjon: Reidar Kjelsen

Noen av de yngste barna lurer på hvordan han kan være som han er. Da får de to forklaringer. Den første går ut på at han er forfatter og derfor kan gjøre hva han vil. Faktisk er det sånn at i den timen han bestemmer over dem, kan hva som helst skje, ting som absolutt ikke ville skjedd i en vanlig time. For eksempel at hele klassen sniker seg ut på gangen, bort til et annet klasserom for der å rive opp døren og skremme naboklassen med et kjempemonsterbrøl. Den andre går ut på at han som barn slo seg så kraftig i hodet at han aldri ble helt voksen.

            

– Elevene skjønner at jeg tuller, og at deres egen lærer selvsagt verken kan gjøre eller si det samme som meg. Min favorittaldersgruppe er femteklassingene. De har fortsatt mye av den barnlige gleden og nysgjerrigheten, samtidig som de har oppdaget ironi og en mer voksen måte å kommunisere på. De vanskeligste er ungdomsskoleelevene. De er ofte ute etter å «ta deg». Hvis du ikke har stålkontroll og en trygg fremtoning, prøver de seg med en gang.

Forandrer du forestillingen din mye avhengig av aldersgruppe?

– Nei, bare nyanser. For de yngste har jeg en spesiell avslutning. Da tegner jeg et stort monster og lar dem få komme med forslag til hvordan det skal se ut. Det ender alltid med at en av dem foreslår at jeg skal tegne en tiss på monsteret. Og det gjør jeg. Som regel lar jeg en av elevene få ta med den ferdige tegningen hjem, men en gang var det en lærer som rev den ned fra veggen før jeg kom så langt. Den ble nok litt for vulgær til at hun turte å la en av elevene ta den med hjem til mor og far.

– Den 19 år gamle Reidar ville faktisk vært vettskremt av den 25 år gamle Reidar.

Hvordan ville den 10 år gamle Reidar reagert på den 43 år gamle Reidar?

– Han ville vært vettskremt. Den 19 år gamle Reidar ville faktisk vært vettskremt av den 25 år gamle Reidar. Jeg gjennomgikk et slags hamskifte i begynnelsen av tyveårene. Flyttet til Grünerløkka og oppdaget damer, øl og et par andre sider ved meg selv.


Reidar Kjelsen spiser en av sine egne bøker i sitt hjem på Grünerløkka, september 2013. Foto: Tom Tande

Men barna av i dag ser altså ut til å takle Kjelsen. De fleste lærere også. Som en av dem sier i nevnte tv-program:  – Det er så mye annet som er mye verre enn dette. Internett, f.eks.

            

Kjelsen selv vokste opp uten internett og uten besøk av rabiate forfattere og illustratører i klasserommet. Interessen for å tegne og fortelle var der likevel. Han tegnet hele tiden. For det meste tegneserier. En dag tidlig på åttitallet sto en bekymret ung mor foran sin sønns tegnelærer på en barneskole i Høyanger. – Kan Reidar bli kunstner? spurte hun håpefullt. Lærerens svar kom kontant og uten snev av tvil. – Nei, til det tegner han altfor smått.

            

Bedre gikk det ikke for tegnelæreren på kunstskolen, som en dag bedyret omtrent som følger: – Hvis du bare holder på med disse monstergreiene dine, blir det aldri noe av deg. To år senere illustrerte Kjelsen Jostein Gaarders bok Hallo? Er det noen her?og året etter innledet forfatter Jon Ewo og illustratør Kjelsen samarbeidet som til nå har resultert i 14 bøker om Otto Monster.

– Jeg fikk til og med levere stiler i norsk i form av tegneserier.

Hvem var så din barndoms favorittlærer?

– Det må bli Lars Olav. Klasseforstander og norsklærer. Vi var to gutter som tegnet hele tiden, og Lars Olav så at håndarbeidstimene nettopp burde være «våre» timer, fordi vi var så kreative. Derfor overtalte han håndarbeidslærerinnen til å oss drive med det vi likte aller mest i disse timene, nemlig å tegne. Jentene i klassen likte å strikke, så de fikk holde på med det. Jeg fikk til og med levere stiler i norsk i form av tegneserier. Når jeg ser tilbake på denne tiden i dag, må jeg nok si at Lars Olav ble en veldig viktig person for min utvikling som tegner. 

Fra Prinsessen som skulle til seters og gjøre seg fet, 2008, Cappelen Damm. Tekst og illustrasjon: Reidar Kjelsen

Intervjuet er opprinnelig publisert på Kopinors Fabelaktig formidling. Et nettsted som skal inspirere lærere til å bli enda bedre formidlere. Jeg sitter i redaksjonen for FF og bidrar med rådgivning, ideer, tekst og foto.