Fandens formidler

Reidar Kjelsen gjør hva som helst for å vekke leselysten hos gutta. Som å hente frem en aldri så liten jævel.

Foto: Tom Tande

– JON DEMON VAR EN SØT LITEN JÆVEL. Det hadde han ikke mye glede av der han satt i hullet sitt, langt under bakken. Speil hadde han aldri hatt. Ikke seng eller sofa heller. Alt han hadde, var et diiiiigert jævelskap! Og det var låst.

Barnebokforfatter og illustratør Reidar Kjelsen (1970) nærmer seg klimaks i sin timelange forestilling. Punktet der han drar frem bøkene sine og forteller barna at de for all del ikke må lese dem. At bøkene etter hans mening ikke burde vært utgitt og at foreldrene deres vil mislike det sterkt om de finner historiene om Jon Demon (Satans sønn), flua som spiser bæsj, hunden som spiser sin eier eller andre mer eller mindre politisk ukorrekte Kjelsen-figurer under hodeputa om kvelden. Femteklassingene foran ham humrer og ler, noen hviner frydefullt. I det kamera (Bokprogrammet på NrK, februar 2007) glir over ansiktene til elevene på første rad, dukker det i et kort sekund opp kvinneansikt som slett ikke smiler. Tvert imot. Det er et temmelig skeptisk uttrykk i ansiktet til det som antakelig er læreren. Hun ser ut som om hun ønsker seg, eller kanskje snarere Kjelsen, et helt annet sted. Kanskje lukt til helvete? Bak lås og slå, inne i det mørke jævelskapet (les: første bok om Jon Demon) han akkurat har åpnet for elevene. 

Fra Jon Demon – Toer'n, 2006, Damm. Tekst og illustrasjon: Reidar Kjelsen

Men forfatteren, illustratøren, skuespilleren og krigeren Kjelsen lar seg ikke stoppe. Til det er hans kamp for alvorlig, hans motstandere for sterke og hans mål altfor viktig: han skal redde guttene gjennom å vekke deres leselyst. Den som leser blir en bedre skriver. Den som liker å lese og skrive gjør det bedre på skolen. Da får det ikke hjelpe at det går litt ut over jenter, samt voksne, lærere og andre autoriteter. Han har hatt over 3000 forestillinger de siste årene. En rektor kalte ham inn på kontoret etter forestilling nr 2678 eller noe, for å formidle at hun håpet det ble den siste. Men slik gikk det ikke. Kjelsen er urokkelig, han vet hva han gjør og hva som må til. Skal han nå ut til gutta, må han være en fandens formidler.

Enkelte stusser over kvinnesynet ditt?

– Ja, en jente avbrøt meg en gang med en harmdirrende pekefinger og følgende melding: « Nei vet du hva, nå er jeg så lei av at folk skal snakke dritt om damer!» Jeg ble litt satt ut, og spurte om de ikke hadde hørt om ironi. Da ropte hun: «Joda, det har vi, så den unnskyldningen skal du ikke komme trekkende med!»

Hvordan reagerer lærerne? De er jo ofte kvinner.

– Det går stort sett bra. Jeg pleier å følge med på dem mens jeg holder på. Et lite skråblikk. Det kan være lurt. Så kan jeg dempe eller sløyfe de verste innfallene hvis jeg føler for det.

– Se på han der'a. Han har ingen muskler.

For ordens skyld. Reidar Kjelsens forestilling handler også en del om det å være kjærester, og det å bli dumpa. (Selvopplevd i en periode da forestillingen tok form.) Han trekker gjerne fram et par elever som får prøve seg som hverandres kjærester, eller en gutt som får være forfatterens kjæreste, men da spiller Kjelsen dame. Starten på forholdet er gjerne en slags kidnapping. Det vil si at gutten blir dratt med av dama (Kjelsen). Denne delen av forestillingen fikk, bokstavlig talt, et løft for noen år siden.

– Det var en gang jeg var på besøk hos en ungdomsskoleklasse. En av de tøffe guttene mønstret meg opp og ned og sa; «Se på han der'a. Han har ingen muskler». Da gikk jeg rett bort til ham, løftet ham opp på skulderen og gikk litt omkring i klasserommet. Jeg hadde vurdert ham til å være en person som taklet det. Jeg pleier alltid å se an hvem jeg drar frem, jeg vil være sikker på at de tåler oppmerksomheten. Det er som regel noen som gjerne vil være i sentrum, og de er greie å ta tak i. Etter at jeg løftet den første eleven, kom jeg til at det fungerte ganske bra, og tok det med som et fast innslag i forestillingen.

Skoleklasser som i dag får besøk av Kjelsen vil oppleve at han, i rollen som forelsket og dominant dame, regelrett bortfører en gutt og sier at de nå er kjærester. Klimaks er litt senere, når «hun» dumper ham på hysterisk vis med hyl, skrik og slamring i dører. Kanskje river hun seg i håret mens hun hopper oppe på en pult også.

Fra Jon Demon – Toer'n, 2006, Damm. Tekst og illustrasjon: Reidar Kjelsen

Ditt prosjekt er å gi guttene leselyst. Og da går det hardt ut over damene?

– Ja, jeg vil inspirere dem til å lese, men uten å si det direkte. De siste ti årene har det gått stadig nedover med guttenes lesing. Det er så mye som tar deres oppmerksomhet vekk fra bøkene. Men når de får høre at foreldrene deres ikke vil like at de leser bøkene mine, så blir de kanskje så nysgjerrige at de plukker dem opp etterpå. Jeg tar ikke frem bøkene mine før helt på slutten av forestillingen, når jeg har fått oppmerksomheten deres og vist dem at voksne også kan være gale.

Men det er ikke bare damer som får gjennomgå. Foreldre, voksne og autoriteter generelt og  lærere spesielt, blir hengt ut, eller tatt på kornet, alt etter som. En av lærerne som intervjues i Bokprogrammet føler seg truffet. Hun forteller at hun dessverre kjente seg litt igjen i hans parodi på «sure» lærere med unødvendig sinte stemmer. Allerede første time etter Kjelsens tankevekkende forestilling gikk hun rett tilbake til sin sinte stemme. Hun gremmes.

Kjelsens bok Gammel dame er vond å vende (Gyldendal, 1999) handler ikke om en lærer med sur stemme, men mye om sure lukter. Det er bok nummer to i serien om hunden Roffe, og i denne spiser han like godt opp sin eier, fru Sørensen, som har overlevd to verdenskriger og atten syklubber. Hun overlever forøvrig dette også. Boktittelen er et typisk eksempel på forfatterens ordleker mens handlingen er typisk for hans lek med ekle ting mange andre ville styrt unna. Som f.eks. lemen som sprenger seg selv i lufta slik at de slemme ulvene får lemenade over seg, eller mus som bare vil tisse på alt og alle. 

Fra Tissemus, 2012, Cappelen Damm. Tekst og illustrasjon: Reidar Kjelsen

Noen av de yngste barna lurer på hvordan han kan være som han er. Da får de to forklaringer. Den første går ut på at han er forfatter og derfor kan gjøre hva han vil. Faktisk er det sånn at i den timen han bestemmer over dem, kan hva som helst skje, ting som absolutt ikke ville skjedd i en vanlig time. For eksempel at hele klassen sniker seg ut på gangen, bort til et annet klasserom for der å rive opp døren og skremme naboklassen med et kjempemonsterbrøl. Den andre går ut på at han som barn slo seg så kraftig i hodet at han aldri ble helt voksen.

            

– Elevene skjønner at jeg tuller, og at deres egen lærer selvsagt verken kan gjøre eller si det samme som meg. Min favorittaldersgruppe er femteklassingene. De har fortsatt mye av den barnlige gleden og nysgjerrigheten, samtidig som de har oppdaget ironi og en mer voksen måte å kommunisere på. De vanskeligste er ungdomsskoleelevene. De er ofte ute etter å «ta deg». Hvis du ikke har stålkontroll og en trygg fremtoning, prøver de seg med en gang.

Forandrer du forestillingen din mye avhengig av aldersgruppe?

– Nei, bare nyanser. For de yngste har jeg en spesiell avslutning. Da tegner jeg et stort monster og lar dem få komme med forslag til hvordan det skal se ut. Det ender alltid med at en av dem foreslår at jeg skal tegne en tiss på monsteret. Og det gjør jeg. Som regel lar jeg en av elevene få ta med den ferdige tegningen hjem, men en gang var det en lærer som rev den ned fra veggen før jeg kom så langt. Den ble nok litt for vulgær til at hun turte å la en av elevene ta den med hjem til mor og far.

– Den 19 år gamle Reidar ville faktisk vært vettskremt av den 25 år gamle Reidar.

Hvordan ville den 10 år gamle Reidar reagert på den 43 år gamle Reidar?

– Han ville vært vettskremt. Den 19 år gamle Reidar ville faktisk vært vettskremt av den 25 år gamle Reidar. Jeg gjennomgikk et slags hamskifte i begynnelsen av tyveårene. Flyttet til Grünerløkka og oppdaget damer, øl og et par andre sider ved meg selv.


Reidar Kjelsen spiser en av sine egne bøker i sitt hjem på Grünerløkka, september 2013. Foto: Tom Tande

Men barna av i dag ser altså ut til å takle Kjelsen. De fleste lærere også. Som en av dem sier i nevnte tv-program:  – Det er så mye annet som er mye verre enn dette. Internett, f.eks.

            

Kjelsen selv vokste opp uten internett og uten besøk av rabiate forfattere og illustratører i klasserommet. Interessen for å tegne og fortelle var der likevel. Han tegnet hele tiden. For det meste tegneserier. En dag tidlig på åttitallet sto en bekymret ung mor foran sin sønns tegnelærer på en barneskole i Høyanger. – Kan Reidar bli kunstner? spurte hun håpefullt. Lærerens svar kom kontant og uten snev av tvil. – Nei, til det tegner han altfor smått.

            

Bedre gikk det ikke for tegnelæreren på kunstskolen, som en dag bedyret omtrent som følger: – Hvis du bare holder på med disse monstergreiene dine, blir det aldri noe av deg. To år senere illustrerte Kjelsen Jostein Gaarders bok Hallo? Er det noen her?og året etter innledet forfatter Jon Ewo og illustratør Kjelsen samarbeidet som til nå har resultert i 14 bøker om Otto Monster.

– Jeg fikk til og med levere stiler i norsk i form av tegneserier.

Hvem var så din barndoms favorittlærer?

– Det må bli Lars Olav. Klasseforstander og norsklærer. Vi var to gutter som tegnet hele tiden, og Lars Olav så at håndarbeidstimene nettopp burde være «våre» timer, fordi vi var så kreative. Derfor overtalte han håndarbeidslærerinnen til å oss drive med det vi likte aller mest i disse timene, nemlig å tegne. Jentene i klassen likte å strikke, så de fikk holde på med det. Jeg fikk til og med levere stiler i norsk i form av tegneserier. Når jeg ser tilbake på denne tiden i dag, må jeg nok si at Lars Olav ble en veldig viktig person for min utvikling som tegner. 

Fra Prinsessen som skulle til seters og gjøre seg fet, 2008, Cappelen Damm. Tekst og illustrasjon: Reidar Kjelsen

Intervjuet er opprinnelig publisert på Kopinors Fabelaktig formidling. Et nettsted som skal inspirere lærere til å bli enda bedre formidlere. Jeg sitter i redaksjonen for FF og bidrar med rådgivning, ideer, tekst og foto.