Mellom blogger og berg

«Opp som en løve, ned som en fell» kan godt beskrive såvel fjellfanten som bloggeren Henrik Svensen. Bøker begynner han derimot å få dreis på, ikke minst takket være stipendier fra NFF.

10 ÅR GAMMEL TILBRINGER HENRIK SVENSEN og hans foreldre noen sommerdager på en seter på Golsfjellet. Med på turen har han en av sine første bøker, Steiner i farger. Gutten er mer enn klar til å lete etter fantastiske mineraler og sjeldne bergarter. I stedet oppdager han noe helt annet, selve fjellet!

Dette intervjuet ble gjort for Kopinornytt 01, 2013 Alle fotos: Tom Tande

I dag er Henrik Svensen (1970) geolog og forsker, med naturkatastrofer som spesialområde. Ikke dagens, eller de vi tror skal komme, men de som fant sted for noen millioner år siden. Litt opptatt av dagens katastrofer er han også. Såpass at han har skrevet en bok om dem. Enden er nær kom i 2006, og relanseres snart i utvidet utgave med ny tittel, det siste i katastrofer, og nye refleksjoner om hva katastrofene gjør med samfunn og enkeltmennesker. Hans andre bok, Bergtatt, kom i 2011 og handler om vår, og selvfølgelig forfatterens, fascinasjon for fjell. I boken beskriver han et inderlig ønske om å bli en fjellmann. Men Svensen er ikke bare bergtatt av fjell. For noen år tilbake ble han grepet av «bloggebølgen» og opprettet The Pore Space, som i dag best kan beskrives som en sovende blogg og i skrivende stund er det heller ingen indikasjoner på nye utbrudd. 



Men skribenten og formidleren Henrik Svensen er fremdeles aktiv, nå spredt på fellesblogger hos f.eks. Forskning.no, Geoforskning.no, European Assosiation of Geochemistry (EAG) Blogsphere og Sciencenordic.com, for å nevne noen. Litt for spredt, ifølge ham selv. I Morgenbladet kan du lese hans tekster om bl.a. vulkaner, klimaendringer og beregninger av høyden til Mount Everest de siste 20 millioner år. Slike ting. Ny bok er også i emning. For som han selv retorisk spør i et av sine innlegg på forskning.no: «Finnes det bedre skrivetrening enn det å skrive mye?»

– Finnes det bedre skrivetrening enn det å skrive mye?

Han svarer selv: «Nei. Det tar lang tid å mestre det å skrive gode fagartikler (5-10 år?). Det samme gjelder selvfølgelig innen forskningsformidling, enten sjangeren er kronikker, essay, nyhetssaker eller bøker for det generelle markedet. Blogging gir deg trening i å skrive korte poengterte saker (eller gå inn i vidløftige spekulasjoner) på regelmessig basis. Du kan eksperimentere med fortellerstemmer.»

            Så vet du det. Selv har bloggeksperten trappet ned, til fordel for skriving i mer etablerte medier og foredragsvirksomhet om fjell.

Det store i det lille

Jeg møter Svensen på en uterestaurant på en av årets siste dager hvor klimaet tillater slikt, og syns nesten han ser litt ut som, ja, jeg spør like godt:

– Er du blitt en fjellmann?

 – Jeg er litt tilbake der jeg startet, egentlig. Jeg liker å gå i fjellet, men det er vanskelig å finne tid. Men det blir noen småturer. Jeg prøver å finne de store opplevelsene i de små tingene. Fjellopplevelser er mer enn det å gå opp på en høy topp. Jeg bor på Spikkestad, og når jeg kjører ned mot Lierdalen, kan jeg se opp på Blefjell, rett på fjellkjeden, hvor det fortsatt ligger snø. Synet varer ikke mer enn et par sekunder. Likevel gir det en fin opplevelse.

– Synet varer ikke mer enn et par sekunder. Likevel gir det en fin opplevelse.

– Hvorfor var det så viktig å bli en fjellmann?

 – Fordi jeg trodde det var noe jeg hadde veldig lyst til. Jeg var veldig tiltrukket av de som fikk det til. For ca 10 år siden hadde jeg en kollega som hver fredag ettermiddag bare kastet seg på bussen til Jotunheimen, forsvant inn i fjellet med et lite telt på ryggen. Hvorfor kan ikke jeg gjøre det? spurte jeg meg selv. Og så tenkte jeg på geologikolleger som drev feltarbeid i Himalaya, og at jeg kunne bli med dem og oppleve fjellet på en helt annen måte. Både oppleve fjellet og se på geologien. Skulle jeg nå ut bredt med boken min, som jeg da hadde startet med, måtte jeg også ha noe annet å fortelle, erfaringer fra egne opplevelser. Noe som kunne fungere som et rammeverk rundt det faglige.

Frykt og fascinasjon

I Bergtatt guider Henrik Svensen leserne på en formidabel tur gjennom historien om menneskenes forhold til fjell og det opphøyde. Øivind Lågbu fra Fredrikstad Blad, Willy Pedersen fra Morgenbladet og Trond Berg Eriksen fra Aftenposten er tre av de som foreløpig har vært med på turen. Førstnevnte triller en sekser i pur begeistring, Pedersen syns turen var «strålende» og guiden «drevet av fortellerglede og spekket med kunnskap», mens Eriksen gjør det enekelt og henter en metafor fra stedet rett under føttene på enhver fjellvandrer: «Steinbra.» Og det er en fascinerende utvikling med tanke på at fjell en gang var forbundet utelukkende med fare og styggedom, nærmest et djevelens område, mens det i dag er et sted for rekreasjon og spirituelle opplevelser. I boken bruker Svensen begrepet «det sublime», hvor også frykten er en viktig faktor ved den overveldende åndelige/estetiske opplevelsen av fjellet. Bokens omslagsfoto er et perfekt eksempel i så måte. Man begjærer fjellet samtidig som man ikke vil være der for sitt bare liv.

– Det var neppe noen tvil om at akkurat det fotoet skulle på forsiden?

– Nei, en kamerat som veiledet meg i forhold til fotografering sendte meg en link til bildet. Det er tatt av en fransk fotograf ved navn Alexandre Buisse. Fjellet er det 6354 m høye Chopicalqui i Andesfjellene i Peru.

– Det er en bredt anlagt tematikk, i begge bøkene dine. Hvordan er arbeidsprosessen?

– Ja, jeg er opptatt av store fenomener og de lange linjene. Overordnede temaer som er viktige for samfunnet, for mennesker ... folk flest, egentlig. Naturkatastrofene omtalt i Enden er nær er vel ikke presserende for folk her, men på en måte angår det oss alle. Man hører om det i nyhetene, og noen opplever også å miste noen, venner eller familie. Natur og samfunn preges i årtier etter de verste katastrofene. Jeg skriver om temaer som er knyttet til faget mitt, men ikke direkte. Det er nok mye for å lære mer om temaer som jeg er veldig interessert i. En bokprosess tar gjerne noen år, noe som gir meg muligheten til å sette meg dypt inn i temaet. Siden det er litt knyttet til fag kan jeg bruke noe av arbeidstiden, men ikke mye. Dermed er jeg helt avhengig av stipender for å få det til.

– Du kjøper deg fri for å skrive?

– Ja. Jeg er ikke fast ansatt ved Universitetet og er derfor avhengig av å produsere fagartikler for å være med å knive om faste stillinger. Det siste stipendet jeg fikk fra NFF gjorde at jeg kunne ta fri litt mer enn en måned, og leie skriverom. Da får jeg en god skrivebolk. Men én måned er ikke nok til å skrive en bok, så jeg har enkelte skrivedager innimellom alt arbeidet i forkant, med research osv. Men det er heller ikke nok, så resten av skrivingen skjer i helger og ferier, og på toget til og fra jobb. Det viktigste med stipendet er ikke at det er mye penger, for det er det ikke, eller at man får lang tid til å skrive, men mer det at noen tror på prosjektet. Jeg mener at det gjør det mer sannsynlig at det blir ferdig, at det faktisk gjennomføres.

– Den vanligste feilen forskere gjør når de skal skrive «populært», er at de tror leserne kan veldig mye.

Populærvitenskap i utvikling

Svensen begynner å bli oversatt også. Enden er nær er ute i England, Italia, Bulgaria og snart i Ukraina. Bergtatt i Italia og Slovakia. Det samme forlaget i Italia har gitt ut begge under titlene Historien om katastrofer og Historien om fjell. Det får meg til å tenke på de gamle klassikerne som fortalte historien om Helen Keller, Madame Curie, Thomas Alva Edison etc.

– Ja. Men det er kanskje ikke gamle vitenskapsmenn som er helter i dag. Da jeg fortalte at jeg skulle skrive en katastrofebok, var det mange akademikere som tok det for gitt at det var en barnebok eller ungdomsbok, en type bildebok. Det var en kobling mellom populærvitenskap og ikke-voksne som av en eller annen grunn var der. Men jeg tror det er i ferd med å endre seg. Sakprosaen får større og større betydning og det skjer ikke minst mye når det gjelder holdningene til naturvitenskapen. Flere forfattere og journalister skriver nå om forskning. Det åpner opp for faget på nye måter. Den vanligste feilen forskere gjør når de skal skrive «populært», er at de tror leserne kan veldig mye, at de er veldig interessert. Men det er sjelden tilfelle. Man må gjøre historien spennende og tørre å ikke være så opptatt av tall og presisjonsnivå. Nå kommer det en ny runde med stipendmottakere som har søkt på NFFs nye debutantstipend for naturvitenskaplige bøker. Det var ganske mange som fikk stipend, så det er noe på gang.

Henrik Svensen (1970)

Forsker, foredragsholder, forfatter av artikler samt bøkene Enden er nær (Aschehoug 2006) og Bergtatt (Aschehoug 2011), kåret til Årets fjellbok 2012. Ansatt ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED), ved Universitetet i Oslo. Svensen jobber med å bedre forståelsen av raske klimaendringer og masseutryddelser i jordens historie. 

Fandens formidler

Reidar Kjelsen gjør hva som helst for å vekke leselysten hos gutta. Som å hente frem en aldri så liten jævel.

Foto: Tom Tande

– JON DEMON VAR EN SØT LITEN JÆVEL. Det hadde han ikke mye glede av der han satt i hullet sitt, langt under bakken. Speil hadde han aldri hatt. Ikke seng eller sofa heller. Alt han hadde, var et diiiiigert jævelskap! Og det var låst.

Barnebokforfatter og illustratør Reidar Kjelsen (1970) nærmer seg klimaks i sin timelange forestilling. Punktet der han drar frem bøkene sine og forteller barna at de for all del ikke må lese dem. At bøkene etter hans mening ikke burde vært utgitt og at foreldrene deres vil mislike det sterkt om de finner historiene om Jon Demon (Satans sønn), flua som spiser bæsj, hunden som spiser sin eier eller andre mer eller mindre politisk ukorrekte Kjelsen-figurer under hodeputa om kvelden. Femteklassingene foran ham humrer og ler, noen hviner frydefullt. I det kamera (Bokprogrammet på NrK, februar 2007) glir over ansiktene til elevene på første rad, dukker det i et kort sekund opp kvinneansikt som slett ikke smiler. Tvert imot. Det er et temmelig skeptisk uttrykk i ansiktet til det som antakelig er læreren. Hun ser ut som om hun ønsker seg, eller kanskje snarere Kjelsen, et helt annet sted. Kanskje lukt til helvete? Bak lås og slå, inne i det mørke jævelskapet (les: første bok om Jon Demon) han akkurat har åpnet for elevene. 

Fra Jon Demon – Toer'n, 2006, Damm. Tekst og illustrasjon: Reidar Kjelsen

Men forfatteren, illustratøren, skuespilleren og krigeren Kjelsen lar seg ikke stoppe. Til det er hans kamp for alvorlig, hans motstandere for sterke og hans mål altfor viktig: han skal redde guttene gjennom å vekke deres leselyst. Den som leser blir en bedre skriver. Den som liker å lese og skrive gjør det bedre på skolen. Da får det ikke hjelpe at det går litt ut over jenter, samt voksne, lærere og andre autoriteter. Han har hatt over 3000 forestillinger de siste årene. En rektor kalte ham inn på kontoret etter forestilling nr 2678 eller noe, for å formidle at hun håpet det ble den siste. Men slik gikk det ikke. Kjelsen er urokkelig, han vet hva han gjør og hva som må til. Skal han nå ut til gutta, må han være en fandens formidler.

Enkelte stusser over kvinnesynet ditt?

– Ja, en jente avbrøt meg en gang med en harmdirrende pekefinger og følgende melding: « Nei vet du hva, nå er jeg så lei av at folk skal snakke dritt om damer!» Jeg ble litt satt ut, og spurte om de ikke hadde hørt om ironi. Da ropte hun: «Joda, det har vi, så den unnskyldningen skal du ikke komme trekkende med!»

Hvordan reagerer lærerne? De er jo ofte kvinner.

– Det går stort sett bra. Jeg pleier å følge med på dem mens jeg holder på. Et lite skråblikk. Det kan være lurt. Så kan jeg dempe eller sløyfe de verste innfallene hvis jeg føler for det.

– Se på han der'a. Han har ingen muskler.

For ordens skyld. Reidar Kjelsens forestilling handler også en del om det å være kjærester, og det å bli dumpa. (Selvopplevd i en periode da forestillingen tok form.) Han trekker gjerne fram et par elever som får prøve seg som hverandres kjærester, eller en gutt som får være forfatterens kjæreste, men da spiller Kjelsen dame. Starten på forholdet er gjerne en slags kidnapping. Det vil si at gutten blir dratt med av dama (Kjelsen). Denne delen av forestillingen fikk, bokstavlig talt, et løft for noen år siden.

– Det var en gang jeg var på besøk hos en ungdomsskoleklasse. En av de tøffe guttene mønstret meg opp og ned og sa; «Se på han der'a. Han har ingen muskler». Da gikk jeg rett bort til ham, løftet ham opp på skulderen og gikk litt omkring i klasserommet. Jeg hadde vurdert ham til å være en person som taklet det. Jeg pleier alltid å se an hvem jeg drar frem, jeg vil være sikker på at de tåler oppmerksomheten. Det er som regel noen som gjerne vil være i sentrum, og de er greie å ta tak i. Etter at jeg løftet den første eleven, kom jeg til at det fungerte ganske bra, og tok det med som et fast innslag i forestillingen.

Skoleklasser som i dag får besøk av Kjelsen vil oppleve at han, i rollen som forelsket og dominant dame, regelrett bortfører en gutt og sier at de nå er kjærester. Klimaks er litt senere, når «hun» dumper ham på hysterisk vis med hyl, skrik og slamring i dører. Kanskje river hun seg i håret mens hun hopper oppe på en pult også.

Fra Jon Demon – Toer'n, 2006, Damm. Tekst og illustrasjon: Reidar Kjelsen

Ditt prosjekt er å gi guttene leselyst. Og da går det hardt ut over damene?

– Ja, jeg vil inspirere dem til å lese, men uten å si det direkte. De siste ti årene har det gått stadig nedover med guttenes lesing. Det er så mye som tar deres oppmerksomhet vekk fra bøkene. Men når de får høre at foreldrene deres ikke vil like at de leser bøkene mine, så blir de kanskje så nysgjerrige at de plukker dem opp etterpå. Jeg tar ikke frem bøkene mine før helt på slutten av forestillingen, når jeg har fått oppmerksomheten deres og vist dem at voksne også kan være gale.

Men det er ikke bare damer som får gjennomgå. Foreldre, voksne og autoriteter generelt og  lærere spesielt, blir hengt ut, eller tatt på kornet, alt etter som. En av lærerne som intervjues i Bokprogrammet føler seg truffet. Hun forteller at hun dessverre kjente seg litt igjen i hans parodi på «sure» lærere med unødvendig sinte stemmer. Allerede første time etter Kjelsens tankevekkende forestilling gikk hun rett tilbake til sin sinte stemme. Hun gremmes.

Kjelsens bok Gammel dame er vond å vende (Gyldendal, 1999) handler ikke om en lærer med sur stemme, men mye om sure lukter. Det er bok nummer to i serien om hunden Roffe, og i denne spiser han like godt opp sin eier, fru Sørensen, som har overlevd to verdenskriger og atten syklubber. Hun overlever forøvrig dette også. Boktittelen er et typisk eksempel på forfatterens ordleker mens handlingen er typisk for hans lek med ekle ting mange andre ville styrt unna. Som f.eks. lemen som sprenger seg selv i lufta slik at de slemme ulvene får lemenade over seg, eller mus som bare vil tisse på alt og alle. 

Fra Tissemus, 2012, Cappelen Damm. Tekst og illustrasjon: Reidar Kjelsen

Noen av de yngste barna lurer på hvordan han kan være som han er. Da får de to forklaringer. Den første går ut på at han er forfatter og derfor kan gjøre hva han vil. Faktisk er det sånn at i den timen han bestemmer over dem, kan hva som helst skje, ting som absolutt ikke ville skjedd i en vanlig time. For eksempel at hele klassen sniker seg ut på gangen, bort til et annet klasserom for der å rive opp døren og skremme naboklassen med et kjempemonsterbrøl. Den andre går ut på at han som barn slo seg så kraftig i hodet at han aldri ble helt voksen.

            

– Elevene skjønner at jeg tuller, og at deres egen lærer selvsagt verken kan gjøre eller si det samme som meg. Min favorittaldersgruppe er femteklassingene. De har fortsatt mye av den barnlige gleden og nysgjerrigheten, samtidig som de har oppdaget ironi og en mer voksen måte å kommunisere på. De vanskeligste er ungdomsskoleelevene. De er ofte ute etter å «ta deg». Hvis du ikke har stålkontroll og en trygg fremtoning, prøver de seg med en gang.

Forandrer du forestillingen din mye avhengig av aldersgruppe?

– Nei, bare nyanser. For de yngste har jeg en spesiell avslutning. Da tegner jeg et stort monster og lar dem få komme med forslag til hvordan det skal se ut. Det ender alltid med at en av dem foreslår at jeg skal tegne en tiss på monsteret. Og det gjør jeg. Som regel lar jeg en av elevene få ta med den ferdige tegningen hjem, men en gang var det en lærer som rev den ned fra veggen før jeg kom så langt. Den ble nok litt for vulgær til at hun turte å la en av elevene ta den med hjem til mor og far.

– Den 19 år gamle Reidar ville faktisk vært vettskremt av den 25 år gamle Reidar.

Hvordan ville den 10 år gamle Reidar reagert på den 43 år gamle Reidar?

– Han ville vært vettskremt. Den 19 år gamle Reidar ville faktisk vært vettskremt av den 25 år gamle Reidar. Jeg gjennomgikk et slags hamskifte i begynnelsen av tyveårene. Flyttet til Grünerløkka og oppdaget damer, øl og et par andre sider ved meg selv.


Reidar Kjelsen spiser en av sine egne bøker i sitt hjem på Grünerløkka, september 2013. Foto: Tom Tande

Men barna av i dag ser altså ut til å takle Kjelsen. De fleste lærere også. Som en av dem sier i nevnte tv-program:  – Det er så mye annet som er mye verre enn dette. Internett, f.eks.

            

Kjelsen selv vokste opp uten internett og uten besøk av rabiate forfattere og illustratører i klasserommet. Interessen for å tegne og fortelle var der likevel. Han tegnet hele tiden. For det meste tegneserier. En dag tidlig på åttitallet sto en bekymret ung mor foran sin sønns tegnelærer på en barneskole i Høyanger. – Kan Reidar bli kunstner? spurte hun håpefullt. Lærerens svar kom kontant og uten snev av tvil. – Nei, til det tegner han altfor smått.

            

Bedre gikk det ikke for tegnelæreren på kunstskolen, som en dag bedyret omtrent som følger: – Hvis du bare holder på med disse monstergreiene dine, blir det aldri noe av deg. To år senere illustrerte Kjelsen Jostein Gaarders bok Hallo? Er det noen her?og året etter innledet forfatter Jon Ewo og illustratør Kjelsen samarbeidet som til nå har resultert i 14 bøker om Otto Monster.

– Jeg fikk til og med levere stiler i norsk i form av tegneserier.

Hvem var så din barndoms favorittlærer?

– Det må bli Lars Olav. Klasseforstander og norsklærer. Vi var to gutter som tegnet hele tiden, og Lars Olav så at håndarbeidstimene nettopp burde være «våre» timer, fordi vi var så kreative. Derfor overtalte han håndarbeidslærerinnen til å oss drive med det vi likte aller mest i disse timene, nemlig å tegne. Jentene i klassen likte å strikke, så de fikk holde på med det. Jeg fikk til og med levere stiler i norsk i form av tegneserier. Når jeg ser tilbake på denne tiden i dag, må jeg nok si at Lars Olav ble en veldig viktig person for min utvikling som tegner. 

Fra Prinsessen som skulle til seters og gjøre seg fet, 2008, Cappelen Damm. Tekst og illustrasjon: Reidar Kjelsen

Intervjuet er opprinnelig publisert på Kopinors Fabelaktig formidling. Et nettsted som skal inspirere lærere til å bli enda bedre formidlere. Jeg sitter i redaksjonen for FF og bidrar med rådgivning, ideer, tekst og foto.