- Vil du virkelig snakke med et fossil? spør Bruno Oldani da jeg ringer og ber om et intervju. Og visst er det et faktum at mannen har overlevd seg selv, minst en fem-seks ganger – men han overlever i beste velgående, hver gang. Nå kommer han i bok, under tittelen «Masters of the 20. Century». Utgiveren er selvfølgelig utenlandsk. Mer om det til slutt.
Dette intervjuet sto på trykk i Grafills magasin Visuelt (i dag SNITT) i 2001.
Blant designere er Oldani ubestridt norgesmester i å få medieomtale. Det lærte han av Knut Yran, som sa noe sånt som: - Skjer det noe positivt med deg, fortell det!
Det har skjedd mye positivt med Oldani siden han kom til Norge fra Sveits i 1958 (se liste over priser og utmerkelser på intervjuets siste side). Og Bruno har fortalt og fortalt. Det har resultert i artikler og bidrag i Aftenposten, Dagbladet, NGD Bulletin, Byrånytt, Creative Review, Photo- graphis, Graphis Annual, Graphis Posters, Briefmarken Spiegel og Hva er plast? Samt intervju- et du nå leser. For å nevne en promille. Dessuten har han vært på TV, bl.a. i Kulturoperatørene. Og så har han blitt utskjelt. Forut for intervjuet sender Oldani meg to permer fulle av utklipp. Mannen er en iherdig samler av alle artikler hvor han faktisk eller nesten er omtalt. Står det Bruno eller brunost i en artikkel, så havner den i ringperm. Men for det meste dreier det seg om Oldani, selvfølgelig. Når jeg blar gjennom permene blir jeg ydmyk. Man kan sikkert mene mye om hans vei og virke, men ett er sikkert; når de siste 50 års designhistorie skal skrives, vil det være en skandale om han faller ut i korrekturen. Til det har hans nedslagsfelt vært for bredt, hans talent for sprudlende, hans engasjement for sterkt, hans påvirkning for stor og hans arbeid for betydelig. En titt på nevnte prisliste vil avsløre at Oldani beveger seg like naturlig i flere faglige retninger: Fotografi, illustrasjon, grafisk design, industridesign, interiørdesign. Og i flere format- er: Fra frimerker, logoer og plakater til 70 meter lange border som farer forbi i flytogfart.
En annen ting som slår meg ved gjennomgangen av permene, er at alt dette har mannen opp- nådd uten egentlig å skifte stil. Og vi snakker altså om en tidsepoke på 40 år! Det i seg selv er meget imponerende. Egentlig ikke til å tro.
Det er morsomt å bla i Oldanis permer. Om ikke hovedpersonens stil har forandret seg nevne- verdig, er det to andre ting som har det: Måten mediene omtaler design og «kreativitet» på (fra noe litt underlig, eksotisk og egentlig ikke så mye å bry seg med, til et viktig konkurranseele- ment og noe som i dag angår oss alle), og, ikke minst, Oldanis eget utseende. Det er også en fornøyelse å følge: Panne på størrelse med et A4-ark har han alltid hatt, men ellers har han utviklet seg fra å mest ligne en østeuropeisk stumfilmstjerne med et melankolsk drag à la Buster Keaton over øynene, via en type som godt kunne spilt kollegaen til Samuel Jackson i remaken av Shaft, til dagens professor- og «pengeseddelportrett-look» som så mange av Oldanis sam- tidige, f.eks. Leif Anisdahl og Peter Haars, kappes om å oppnå, eller for så vidt allerede har oppnådd. Enkelte er rett og slett født coole, det er bare noe vi andre får ta til etteretning og forsøke å kompensere for på annet vis.
Vel, dette får holde som innledning, hva har Oldani selv på hjertet? Ganske mye, som alltid. Men, som han sa i telefonen: - Jeg våkner opp hver dag dypt takknemlig for at jeg slipper å uttrykke meg skriftlig. (Og det skal vi andre være glade for også, jeg kom over et brev han hadde skrevet i en av permene.) Han synes ikke han er spesielt god muntlig heller, det blir for mye rot, for mange digresjoner og av og til umulig å finne tilbake til utgangspunktet. Han er skeptisk til seg selv som formidler av strukturert designteori, til tross for, eller kanskje nettopp fordi han har noen års erfaring som professor ved SHKS. Jeg har imidlertid utstyrt meg med diktafon og en liten bunke taper, og Oldani snakker iallfall høyt og tydelig, så det får stå til.
- Velkommen til «jålekontoret» mitt, sier han, byr på kaffe og blir litt tummelumsk når han bare får omsetning på et glass vann. I begge endene av lokalet i Bygdøy Allé 28 brenner det lystig i peisen (én på kontoret til Oldani, den andre i det intime, åpne landskapet der de ansatte òg Oldani arbeider - «jålekontoret» er tydeligvis bare for spesielle anledninger). Kl. er 08.00, tidlig for undertegnede, allerede langt på dagen for verten.
- Ja, jeg sier jålete for her har jeg hatt et lite tilbakefall og kjøpt, ja, hva skal jeg si, «design-design-møbler». Men de er funksjonelle, jeg har alltid prioritert det funksjonelle. Men her, på mitt «siste» kontor, tok jeg meg endelig råd til å kjøpe møbler som jeg har siklet på i 25 år. Design skal være funksjonelt, ikke bare dekor, men jeg pynter og steller mer og mer jo eldre jeg blir, derfor har jeg alle disse ..... (peker på diverse trefigurer o.l. i mange farger som er spredt rundt omkring for å skape stemning).
- Pynter du sånn hjemme også?
- Ja, herregud, hjemme ser det ikke ut ...
- Men tilbake til denne polakken ... ? (En fyr Oldani kom inn på allerede før intervjuet ble «offisielt» satt i gang.)
- Ja, den polakken, ja, hva var det nå han het ... nei, jeg husker det ikke, jeg har deltatt på så mange sånne internasjonale workshops og seminarer. Men i alle fall, alle deltakerne hadde med et eller annet de skulle vise fram og fortelle om, i form av slides eller mat eller ... og da viste han bilder fra sin barndom, hvordan han bodde, hvordan hans kjøkken så ut osv, og sine arbeider. Og da skjønte alle vi som så på plutselig en sammenheng mellom personen og arbeidene ...
- Men hadde han selv skjønt det? Det er jo ofte at andre ser slike sammenhenger bedre enn en selv ...
- Ja, kanskje det, det har jeg aldri tenkt på ... men jeg husker at han sa at han syntes det var viktig at vi så hvordan han hadde det. Du vet, Polen for 25 år siden var et veldig fattig land, designerne hadde ikke akkurat det siste innen utstyr, men det var imponerende hva de fikk til. Spesielt var de gode på form. Og hva denne polakken fikk til på egen hånd, og da han lånte utstyr av oss andre, du vet, dette var lenge før man hadde med seg bærbare datamaskiner, vi reiste rundt med en bunke Letraset under armen.
- Og denne personlige vrien tar du med deg til Teheran? (Oldani er invitert til å holde et foredrag på Teheran Museum of Contemporary Art.)
- Ja, men jeg har alltid lagt vekt på det personlige. Jeg starter alltid med å fortelle om min ungdom, hvor jeg kommer fra, spøker litt om sveitserost og Wilhelm Tell og ... bare for å skape en god stemning. Du skjønner, han sendte meg en mail, museumssjefen, og fortalte at de hvert år, i februar, inviterer en eller annen utlending til å komme med sine jobber og vise frem og fortelle, og du vet, jeg synes det er flott å bli spurt, men samtidig så blir jeg så JÆVLA redd, jeg må alltid ta tre pils før jeg holder et foredrag. Du vet, der i salen sitter det kanskje noen som til og med tror på det du sier, så man må ta det alvorlig og gjøre det ordentlig, forberede seg. Jeg holdt et foredrag for en stund siden i Melbourne, da kom jeg etter en virkelig profesjonell foredragsholder, en australsk markedsfører.
«Jeg må alltid ta tre pils før jeg holder et foredrag.»
Han fortalte om hvordan Australia skulle vinne American Cup for andre gang på rad. Sponsor- pengene skulle de samle inn bl.a. ved help av en kampsang som en australier skulle komponere og Pavarotti synge. Det var et så levende foredrag, og jeg tenkte at herregud, hvordan skal dette gå, å være førstemann ut etter dette? I salen satt det 1300 studenter, på talerstolen var det mange store mikrofoner ... og midt mellom alle satt fruen ... Da startet jeg med tre pils, du vet, bare for å få roen, så åpnet jeg fordraget med noen fotografier, sånn som polakken. Studentene lo av bildene: nedsnødde biler, elgskilt, robåter, og de golde slagghaugene på Røros som fikk illustrere den norske sommeren. Og så fulgte jeg opp med at også jeg hadde en båt, og at jeg hadde lært av forrige foredragsholder at for å komme meg videre, måtte jeg ha en kampsang. Dette lo studentene enda mer av, og da jeg dro opp munnspillet og satte i gang med «Pål sine høner» over de schvære høyttalerne, tok det helt av. Det var helt rått (ler)! Hvorfor jeg forteller dette? Jo, når jeg da viser jobbene etterpå, så skjønner de sammenhengen. En israeler jeg treffer sånn rundt omkring på mine reiser, sa en gang at han aldri har møtt en fyr som er så lik sitt arbeid. Det var ikke sånn før, da jeg kom til Norge, med Helvetica og Times og den stringente, strenge designen - for det hadde jeg lært på skolen. Men nå, etter mange år, tør jeg mer å være meg selv. Varmere og frodigere. Og det tror jeg også man ser på jobbene. Kanskje. Jeg har fått muligheten på mange jobber å utfolde meg litt personlig – og så innser jeg samtidig at det er oppdragsgiverens behov som må realiseres, ikke meg selv, men jeg ser jo hvor hardt det er. (Oldani puster ganske tungt, og akkurat her virker det som om han virkelig har slitt med å holde seg selv i tømme i alle disse årene.)
Faktisk har jeg intervjuet Oldani to ganger. Her en liten sak for en vervebrosjyre for Grafill, hvor designerens kontrafei ble gjengitt i fargene han selv er så kjent for.
- Da du kom til Norge, og i de første årene etterpå, uttalte du ofte at du ikke var så imponert over nivået her. Hva synes du om nivået i dag?
- Det er veldig varierende. Etter forrige Visuelt-utdeling (1999) var jeg meget positivt overrask- et. Syntes det hadde skjedd noe, i motsetning til årene før, da jeg mener det var et lite tilbake- slag. Du vet, jeg forsøker å følge med, jeg er jo alltid på jakt etter mulige kandidater å ansette, forsøker å se hva som rører seg hos de unge. Du vet, det var jo i mange år et problem med utdannelsen til våre fag, og jeg har jo slåss mot SHKS i mange år. Mange år. Jeg har kranglet med de fleste rektorer der, fordi det var en slett utdannelse. Den var styrt av lærere og en administrasjon som ikke hadde forståelse av et moderne yrke. Og NGD (Norske Grafiske Designere, som siden slo seg sammen med illustratørene i NIF og dannet Grafill, red.anm.) løftet heller ikke en finger for den utdannelsen. Og jeg som egentlig er et foreningsmenneske, jeg mener alle bør yte noe, fagpolitisk sett, jeg meldte meg ikke inn i NGD. For det var et pampe- velde av noen gamle tegnere som forsvarte forholdene på skolen, de gjorde ikke en dritt for å få ... det var «fagutvalg» og, ja, alt mulig rart, men de sloss ikke for at studentene som gikk der i fire år lærte noe. Det forandret seg ved at han tyskeren, Peter Haars, kom og på et til to år ble det resultater – du kunne se det når det hang jobber på veggene. Han var litt ensporet, han var litt streng, men han fortalte lærerne at de burde være til stede, og studentene at de burde være til stede, for tidligere traff de aldri hverandre, den ene kom og den andre gikk ... det var ikke noen struktur, de lærte ikke mye om typografi eller kommunikasjon i det hele tatt, det var mye tegning og kos, og kanskje fikk de lage en filmplakat, men aller helst et bokomslag ... Det var jo også delt mellom «reklame» og «bok», i stedet for å ha én kommunikasjonslinje. Og NGD gjorde ikke noe særlig. De var en engere krets av pamper som ikke slapp andre inn. Det forandret seg ikke før noen yngre designere, som f.eks. Reidar Holtskog (Art Aid, GRID og nå professor på SHKS), kom inn og laget et nytt styre og det ble en helt annen sving på foreningen. Peter Haars kom og fikk etter hvert støtte av NGD, Hans Petter Fuglevik var en pådriver på foreningssiden og fikk forandret ting slik at de gamle gubber og jenter ikke bare styrte i vei .... ja, vi kalte jo disse «kullstiftmafiaen» og de kalte oss (ler) «interrail-banden», eller noe sånt. Ja, det ble iallfall etter hvert en helt annen forening, med forståelse for moderne kommunikasjon, som plutselig engasjerte seg, f.eks. i hvem som burde bli den første professoren på SHKS. Illustrasjonssiden på skolen var også preget av konservative folk som f.eks. mente at det meste som ikke var pent tegnet for hånd var horeri og useriøst. Både air brush og collage var fæle greier. Det var først med Bernard Blatch og Alan MacKenzie-Robinson at den tolkende illustratør ble innført.
Jeg har ivret for å samle de ulike designfagene og legge dem til en skole utenfor SHKS.
- Du mener alle kommersielle fag ...?
- Ja, alle er jo kommersielle, men de som arbeider for en oppdragsgiver: interiørarkitekter, grafiske designere, industridesignere, fotografer etc. For meg er grafisk design en del av industridesign, men vi opererer bare i høyde og bredde holdt jeg på å si, stort sett da ... Men jeg tror dette er et naturlig neste skritt å ta, også foreningsmessig. At alle går sammen i én forening, med sine særavdelinger, selvsagt.
- Du har laget mange bokomslag, men har en gang uttalt at du ikke våger deg på å tolke bøkene, du snakker heller med forfatteren?
- Ja, jeg har harselert veldig mye med dette, og jeg skal forklare hvorfor: Jeg er et menneske, og tenker på min måte. Jeg kan henge meg opp i noe jeg synes er poenget, noe jeg synes er interessant, altså noe JEG synes. Men jeg kan være helt på villspor, jeg har kanskje bare hengt meg opp i uviktige detaljer, men i det store og hele tar jeg helt feil. Så det jeg har gjort, f.eks. da jeg tidligere illustrerte krimnovellene i A-Magasinet (det originale avismagasinet utgitt av Aftenposten, Dagbladets Magasinet er egentlig «B-Magasinet», red.anm.), var å be min kone om å lese den, eller f.eks hvis det var en bok, kunne jeg be forfatteren eller forlagskonsulenten om å fortelle meg essensen, hva er tenkt? Nettopp for ikke å realisere meg selv. Det er grunnen til det. Dessuten, jeg er et så rastløst menneske, uff, det er fælt å si, jeg som har laget så mange bokomslag, at å lese en bok er «waste of time» (ler brydd), jeg er sååå rastløs ...
- Ja, ja, men da tar du iallfall konsekvensen av det og gjør det på en annen måte.
«Å lese en bok er waste of time.»
- Men jeg leser gjerne konsulentens uttalelse, for de er jo vant til å tolke og finne essensen. Kan hende, hvis man leser en bok, så blir man så sur på den at man gjør en dårlig jobb med omslaget – det kan hende ...
- Men har du noen gang lest en bok?
- Jeg har lest én bok, og det var ikke Bibelen, snarere tvert imot, det var en bok av ...... Kamark ... Karl...mark ... da var jeg faktisk syk og måtte bare ligge der, i militæret, på militærsykehus, ja, jeg var bare forkjølet, men måtte være der noen dager .... boken ... het «Intet nytt fra vestfronten» (Erich Maria Remarque, red.anm.). Men jeg gjorde det bare fordi jeg var syk. Men jeg leser aviser, en fire-fem stykker hver dag, ikke bare bildene, men alt. Jeg kommer hjem fra jobben i halv syvtiden, da har jeg jobbet i 12 timer. Da får jeg en gedigen middag, og etter at barna ble store, bruker jeg tiden etterpå til å pløye avisene. For meg er det en kjempefin måte å bli ferdig med dagen på. Jeg er ikke flau over at jeg ikke leser bøker, jeg er bare for rastløs. Min kone leser masse, men ikke jeg. Men jeg gjør mye annet på fritiden. Folk lurer på hvordan jeg får tid til alt, men det er bare sånn jeg er, jeg må gjøre noe ... Jeg har bl.a. en samling på 130 bøker om min families liv. Jeg begynte i –75. Der limer jeg inn, og jeg blir bare verre og verre. Da tar jeg en masse bilder, sånne huskelappbilder, ikke sånne oppstilte .... og så limer jeg inn en masse rart, sammen med barnebarna f.eks. Når jeg etter tyve år blar i disse, er det utrolig å se hvordan forfallet blir, og hvordan de som en gang var sånn (viser en halv meter), nå er sånn (viser to meter) og snakker strengt til meg - og det er ganske morsomt.
- Tilbake til noen av spørsmålene mine ...
- Ja, vi ble enige om at jeg får lese dette her før det går i trykken? Du skjønner, jeg prater i vei og så blir det så fort misforståelser. Når avisene vil ha noen sterke meninger om andre, når noen skal være modige og si noe, så ringer de til meg. Da får jeg sånne spørsmål som «Hva synes du er det verste som er?». Jeg liker ikke sånne spørsmål. Og Sven Skaara ble så sår, for et eller annet, jeg husker ik... jo, den der Turistråd-logoen, den haugen med gråstein, den syntes jeg var forferdelig.
- Var det de (Scandinavian Design Group) som laget den?
- Ja, dessverre.
- Jeg synes ikke det er så mange som tør å mene noe i denne bransjen. Ikke nødvendigvis så spontant som deg, men det å slippe guarden litt og ikke tenke så veldig over om utspillet vil komme tilbake som en boomerang. Det sitter et stykke inne?
- Ja, vi er veldig såre. Jeg selv blir jævlig sår når noen sier noe stygt på papir. Jeg tar meg nær av kritikk, spesielt hvis jeg mener helt ærlig at den ikke er rettferdig. Når det er sagt, så har jeg fornærmet mange. Faglig, ikke på det personlige plan. Leif Anisdahl og jeg har f.eks. vært i tottene på hverandre mange ganger. En gang, jeg tror det var i –65, foreslo han at vi skulle starte noe sammen. Da svarte jeg at jeg hadde så få venner, og at jeg var så sær at jeg nok burde jobbe for meg selv. Det var et ærlig svar. Og du vet, bortsett fra Engen & Harlem, så er det vel ingen av de gamle grupperingene som fortsatt holder sammen.
- Du får selvfølgelig lese dette før det trykkes, men la oss se litt på din «slaktergjerning», når vi først er inne på temaet. Den kan på en måte oppsummeres slik: Slakt av SHKS-studentene, slakt av NRKs gaveartikler, slakt av turistsouvenirer, slakt av butikkenes bæreposer, slakt av OL-maskoten Håkon, slakt av Norgesalfabetet, og slakt av den nye Norgeslogoen. Det er ikke akkurat de store og viktige temaene? Det virker litt tilfeldig?
- Ja, det kommer nok først og fremst av, som jeg sa, at avisene ringer når de føler at de har en sak og trenger en uttalelse. Men når det gjelder f.eks. Norgesalfabetet, så var jeg så ærlig ... altså, det var jo Utenriksdepartementet som hadde kommet frem til at Norge måtte profilere seg bedre utenlands. Så inviterte de syv design- og reklamebyråer, bl.a. meg, til på syv dager og helt gratis (!) å lage noen ideskisser. Jeg ringte flere av de andre inviterte og fortalte at dette burde vi ikke være med på, og at jeg for min egen del ville sende et brev til UD og si at dette ikke var måten å gjøre det på, at de heller burde invitere de forskjellige til å vise hva de kunne tilby, ikke be dem om å komme med gratis ideer. Jeg snakket bl.a. med Leif Anisdahl og Reidar Holtskog og så var det et eller annet «Ping Pong Reklamebyrå», ja, jeg husker ikke helt. Så der sloss jeg for mine kolleger. Og så gjorde UD nettopp det, de ba de forskjellige presentere seg og hva de kunne – selv mener jeg at jeg akkurat da skulle ut å reise, jeg deltok iallfall ikke. Senere kom Reidar Holtskog til meg og viste meg hva han og Anisdahl hadde tenkt å gjøre. Jeg har stor respekt for dem begge, men det han viste meg, var ikke bra. Så jeg sa: Glem det, dette er ikke bra. Men et halvt år senere var Norgesalfabetet et faktum. Da husker jeg at jeg snek meg inn på pressekonfe- ransen nede i UD hvor Anisdahl refererte til høye fjell og fjorder og djervhet og alt mulig rart ....... Da måtte det slaktes.
- Ja, alfabetet frembragte sterke følelser. Jeg husker et møte på Håndverkern hvor bransjen debatterte det, hvor flere i salen gikk i protest. Du sa vel noe du også, gjorde du ikke?
- Nei, men jeg hadde det på tungen. Men jeg er en dårlig debattant, det blir så kort ... og så blir det hengende så uintelligent i luften ...
- Hvordan løser du dette i jobbsammenheng? Jeg mener, du har et designkontor som tross alt løser en del ganske store jobber, og oppdragsgiverne blir jo mer og mer profesjonelle de også og forventer kanskje skriftlige strategier og analyser. Hvordan løser du det?
- Meget dårlig. Jeg er veldig muntlig. Jeg lar oppdragsgiveren følge jobben hele veien. Vi snakker sammen før jeg begynner, jeg analyserer gjennom samtalen og formidler hva jeg tror er riktig. Og når jeg har kommet litt på vei med løsningen, da inviterer jeg kunden hit, og så ser vi på det sammen. Da viser jeg kanskje flere ideer mens jeg sier litt om dem, som f.eks: Denne er fin, men feilen med den er etc. Eller: Dette kunne vært en måte, men jeg tror den blir for feminin ... osv. Og så sier jeg hva jeg tror vi bør gjøre og hvorfor. Jeg er veldig dårlig til å formulere meg skriftlig. Altså, jeg kan jo skrive, men det er som når jeg skal holde et foredrag, jeg jobber så tungt. Jeg må skrive alt opp, som en stor huskelapp, men det blir jo ikke bra å lese rett fra manus, så når jeg står der og er så pisse redd, så glemmer jeg hele manuskriptet.
- Du har ikke noen i staben din som kan hjelpe deg med dette?
- Nei. Jeg har nettopp vunnet en konkurranse, for Det Norske Hus i Malmø, et ganske flott prosjekt. Der skrev jeg to sider om hva jeg tror man må gjøre. Jeg vant jo konkurransen, men da jobbet jeg tungt. Jeg skriver jo alt for hånd, er ikke særlig flink med skrivemaskin. Jeg har stor respekt for det å skrive – jeg ser jo hva som er en bra tekst, men jeg klarer det ikke selv.
Men da jeg var professor på SHKS, jeg søkte meg jo dit (1988) etter at Peter Haars hadde fåttt litt sving på sakene, laget jeg meget omfattende briefer. Ingen hadde laget så omfattende oppgave- hefter før, tror jeg.
«Jeg skriver jo alt for hånd, er ikke særlig flink med skrivemaskin.»
Og det tror jeg så gjerne. Oldani har nemlig ikke bare de to permene med stoff om seg selv som han sendte til meg. Han har en håndfull til. Dette spesifikke samleprosjektet har sitt utspring i da han skulle dokumentere sin kompetanse i forbindelse med søknaden om professorstillingen ved SHKS. Da nytter det ikke bare å si at man har gjort ditt og datt, eller vunnet datt og ditt – det må dokumenteres. Men dette ligger jo svært naturlig for «collage-designeren». De fleste av hans mer illustrative jobber handler jo om å samle: bilder, symboler, grafiske elementer, som han siden klipper, limer, kopierer og komponerer til en helhet. Som jeg har gjort med dette intervjuet. Det er klippet, limt og komponert i beste Oldani-stil. En rekke biter er selvfølgelig falt ut. (Oldani bruker vel ikke alt han finner han heller?) F.eks. den om Arne Hestenes, den gamle Dagbladet-journalisten som Oldani laget noen bokomslag for, og som måtte settes på plass av designeren da han trodde han kunne få omslagene akkurat som han selv ville. Eller den om Simon, Oldanis yngste sønn, som i to år jobbet sammen med sine sære far, uten problemer av noe slag (!), og som nå driver reklamebyrået Barracuda. Eller den om Oldanis far, stukkatøren, som sa til sine sønner omtrent som dette: Bli hva pokker dere vil, bare dere blir noe! Eller den om at Oldani, dersom han ikke hadde forlatt Sveits, antakelig ville ha blitt politiker i stedet for designer. Eller den om den gangen han som budgutt mistet firmasykkelen etter å ha brukt den privat på lørdagskvelden, og ble banket opp av sjefen. (Det morsomme med denne historien er at sjefen forsøkte å dra unge Oldani etter håret, uten å få det til fordi det knapt var noe å dra i. Jeg mener, gutten var ikke mer enn 15 eller noe sånt!) Og selvfølgelig den om, ja, jeg bør kanskje ikke nevne navn. Osv. osv. Oldani er et lappeteppe av historier, full av løse tråder og floker. Han finner sjelden helt fram i sine egne fortellinger, men i designløsningene er det ikke ofte hull. Jeg skal komme med en innrømmelse: Jeg har flere ganger forsøkt å ikke like hans stil. Tenkt som så at nå, nå er det ikke moro lenger. Men jeg har ikke klart det. Nå kommer han altså i bok. Som én av omkring 100 kommunikatører som har holdt foredrag i ICOGRADA-regi i perioden 1974 til 1999. Tittel: «Masters of the 20. Century», med undertittel: «The Icograda Design Hall Of Fame». Hva kan man si? Annet enn: Der skulle vi ha vøri Carl. (Og for den som tror at dette er noe Anisdahl sier til Christensen, så er det selvfølgelig rikt... feil.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar