onsdag 22. juni 2011

Lokal Motorrrrrrdag

SØNDAG 12. JUNI VAR NASJONAL MOTORDAG. Det du trodde var naboen som gikk amok med en særdeles voksen gressklipper, var antakelig en V-åtter på entusiastisk turtall. Den berømte rekkemotoren, med storhetstid på 50- til 70-tallet, er utrolig nok en fransk oppfinnelse og dukket først opp i konkurransebåter og tidlige fly. Men selv om Nasjonal Motordag skal hedre ABSOLUTT ALT med motor, er det kun biler og motorsykler som tidvis kappbrøler ved Nittedal rådhus.


Han hadde alltid hatet rosa, men søndag 12. juni 2011 skjedde det noe.


Såpass vellykket er arrangementet (omkring 75 ærverdige doninger, fra drag-racere til luksuriøse Mercedeser), at Odd Erik Aulie, som sitter i førersetet for «Street and Drag Association Nittedal», er strålende fornøyd og gleder seg til neste årsmodell av evenementet allerede før årets er vel i havn.


Odd Erik Aulie, storfornøyd arrangør.


Samlende effekt

Aulie, forøvrig innehaver av en uferdig Pontiac Firebird, kaster seg ut av pølsekøen som en utålmodig påskesjåfør idet han spotter Varingens utsendte. Herfra og ut er det enveiskjøring. Motorveiledning klasse A. Bilentusiasme helt uten bremser og respekt for at det bør være minst tre sekunder mellom hver ordflom.

- Målet er å samle alle typer motor- og bilinteresserte. Enten de har moped, Mazda eller Mustang. Det er mange treff for eiere av amerikanske biler, veteranbiler, Volvo-er osv, men ingen treff som samler alle. Og det hele er først og fremst sosialt. Sist helg var vi på Hunder- fossen. Da var det grilling og kos og utveksling av erfaringer og tips. Det er konseptet; utveksle kunnskap, tipse hverandre om hvor man finner deler, om hvordan man løser tekniske problemer. Vi trenger sånne dager, for å lokke bilfolka ut av garasjen. Det er maaange biler i garasjene i dal'n.

Endelig! En luke akkurat stor nok til å få lirket inn et spørsmål.

- Er det ikke meningen at man skal ut på veien sommerstid?

- Jo, men det viktigste er forventningene. Til sommeren, til de nye delene man har betstilt, til å sette ting sammen. For mange er det ikke så farlig om man får bilen på veien eller ikke.

Jaha. Tenkte man det ikke; veien er ingenting, målet og drømmen er alt.


«For mange er det ikke så farlig om man får bilen på veien eller ikke.»


Starsky & Hutch, Helgenen og Postmann Pat parkerte ved siden av hverandre.


Alle var der

Dette er Nittedals første lokalmarkering av Nasjonal Motordag. Sola stråler om kapp med biler, bileiere og publikum – og bilene vinner, med glans. Familien Møgster er kommet fra Gjerdrum, formodentlig deilig duvende hele veien i sin sjøblå 1965 Chevrolet Impala. En varmgul Eliminator Coupe, gjort kjent av Texas-rockerne ZZ Top, forlater showet før føreren blir identifisert. Like etter dukker en «sharp dressed man» opp, i form av nittedøl Frode Bredesen, ulastelig antrukket i slitte jeans og en hvit Volkswagen Karmann Ghia, denne «fattigmannens vintage Porsche». 1958-modellen, en såkalt «low light», er en sjelden sak, med forførende linjer. Men damer drar den ikke, forteller Frode.


Grunnet vidvinkelen ser bileieren tøffere ut enn bilen. I virkeligheten er det omvendt.


Morten Skymoen stiller ut en rosa drøm av en 1957 Ford Fairline. Bilen innledet gullalderen for ekstreme halefinner (57 - 59), inspirert av det gryende romeventyrets raketter og design. Men det finns «jordnære» bileiere også, som skrur på jobben og som privat søker en bil med komfort, luksus og høyere IQ enn seg selv. Arild Jensen har en slik venn i sin 2006 Mercedes CLS 320, en doning som får en entusiastisk publikummer til å hale reporteren med seg for å dele sin begeistring.

Litt sladder. Joacim Nielsen (25) bidrar gjerne til ryktet om at halvbror Kristoffer (14) haler innpå ham i den voksende sporten «drifting» (ca 300 utøvere), der poenget er å sladde gjennom hele løypa. De deler såvel bil, en BMW E30 89-modell, som adrenalinkicket det gir å kjøre en bil som «nesten er ute av kontroll hele tiden».


Niåringen spinner omkring som et løpsk senterlokk etter en kollisjon på Autobahn.


Best in show!

Når to bilelskere «kræsjer» i baksetet, faller rattet aldri langt fra rattstammen. 17.-mai er barnas dag, men Nasjonal Motordag er Kristine Aulies dag. Niåringen spinner omkring som et løpsk senterlokk etter en kollisjon på Autobahn.


To ekstreme damer; Sylva Høyholms «Ice Queen» og burne-entusiast Kristine Aulie.


Hun kårer Sylva Høyholms ekstremstylede Toyota Celica til «best in show», pga dørene og spoileren. Bilen med vingedørene fikk nylig trauste Hedmarkinger til å etterlyse sjåfør og bilbilder på internett, etter at objektet hadde flådd gjennom fylket uten at en eneste bilnum- mersamler klarte å notere seg sifrene.

Kristine Aulie er høyt og lavt og mer enn klar til å arve tidligere nevnte Pontiac Firebird.

- Men når?

- Når jeg blir atten og pappa er for gammel til å dra på treff.

- Så du vet hva du skal gjøre fremover?

- Jess. BURNE!!!


Denne artikkelen, pluss en del flere bilder, sto på trykk i avisen Varingen i dag.


fredag 17. juni 2011

Norges uheldigste mann

ER JEG NORGES UHELDIGSTE MANN? Sliter fortsatt med prolapsen min, og i går fikk jeg på toppen av det hele hekseskudd da jeg skulle peile oljen på min «kjære» Laguna. Føler meg så miserabel nå at det er på tide å mimre litt, ett år tilbake i tid da jeg var langt sprekere. Her er artikkelen jeg skrev for å hylle min treningskamerat Erik Nossum da han løp Norge på langs i fjor sommer. Den ble skrevet i begeistringens rus etter at jeg hadde vært med et bittelite stykke av veien, mitt første lille løp etter ett år med prolapsplager. Lite ante jeg da at plagene skulle komme tilbake og at det skulle gå enda et år (minst, jeg er fortsatt ikke bra) før jeg igjen ble sånn noenlunde frisk.


Norges tøffeste mann

I disse dager er ultraløper Erik Nossum i ferd med å gjennomføre et prosjekt som kan danne grunnlaget for Norges neste filmsuksess.




Unnskyld meg, men kan det stemme at undertegnde har den råeste fysikken? Erik Nossum i midten, Jan Christian Kaltenborn til venstre. Foto: Erik Alexander Nordby.

1. juli startet min frilanskollega, venn og treningskamerat Erik Nossum (55) på det som i mange år har vært hans store drøm; å løpe hele Norge på langs, fra Nordkapp til Lindesnes. Det er gjort før, gud vet av hvem, men vedkommende brukte 69 dager på den drøyt 2.500 km lange strekningen. Erik ønsket å gjøre det på 40. Det krever at han klarer å løpe i snitt halvannen maraton per dag, noe som for uinnvidde kan oversettes til ca 63 km. Hvorfor i det hele tatt begi seg ut på noe slikt? Hva er vitsen? Jeg vet ikke. Kanskje ikke Erik heller. Men mannen jobber til daglig som tegner, og når en tegner ser to punkter, får han lyst til å trekke en strek mellom dem.



I vinter har han trukket utallige imaginære streker mellom Nordkapp og Lindesnes, og nå gjør han det på ordentlig. En kronglete, skjelvende en, men en strek uten opphold. Hver meter koster mer enn man kan ane, og derfor vil det, når han endelig en gang når sitt endepunkt, være en av de vakreste han noen gang har tegnet.


Jeg har sett ham drikke saker jeg ikke en gang orker å forsøke å beskrive.


Erik er selvsagt ingen hvem som helst når det gjelder løping. Det er ikke hvem som helst som begir seg ut på et løp som dette. Han har mange maraton i beina, og er en av landets beste og smarteste ultraløpere. Best fordi han ofte kommer i mål foran de fleste andre, og smart fordi hans suksess bygger på egenutviklede metoder, både hva angår trening og kosthold, ikke minst når det gjelder hva han inntar og hvordan han inntar fast og flytende føde underveis i et løp. Jeg har sett ham drikke saker jeg ikke en gang orker å forsøke å beskrive, langt mindre forestille meg renne ned i min egen hals, men det virker. Og mannen får mer og mer kred for sine teorier i et løpsmiljø som, som så mange andre, er nokså konservativt.



Jeg lover; innholdet i termosen helt til høyre, merket med 47 Erik Nossum, er ikke noe du ønsker å helle i deg. Her fra Oslo Maraton for noen år siden. Foto: Nina Ansten.


Anyway. I tre uker har jeg småløpt for å komme i form (følgere av min blogg vil vite at jeg siden september i fjor ikke har rørt meg grunnet to prolapser i korsryggen), slik at jeg kunne følge ham et stykke på vei når han omsider kom til mine trakter. Mannen er selvsagt prate- og selskapssjuk etter snart 40 døgn stort sett alene. I dag var omsider dagen her, og selv om ryggen har kranglet såpass etter løpingen at jeg har måttet hvile den siste uken, var det ingen bønn. Man må stille opp for en mann som er gal nok til å gjennomføre et prosjekt som dette.


Starten for etappe nr 37 har gått, og følgebilsjåfør Marit Berg Bjerknes (i gult) gjør seg klar til å fotografere begivenheten. Foto: Erik Alexander Nordby.


Dagens etappe startet ved Olavsgård hotell på Hvam (Skedsmo), og planlagt endestasjon var Drammen. Regnet bøttet ned og jeg må medgi at jeg angret litt på at jeg hadde gått ut offentlig, på Facebook og Eriks prosjektside, www.norwayrun.net, og dessuten i en personlig sms, og skrytt av at jeg skulle henge meg på.



Foto: Erik Alexander Nordby.


Men nå, noen timer senere mens jeg sitter her på mitt landsted på Nøtterøy og skriver dette, angrer jeg ingenting. (Nei, vi har ikke løpt hit, jeg hang på til Sinsen, ble hentet av min kone, dusjet, og deretter kjørte vi ned mens vi forsøkte å se om vi et eller annet sted i duskregnet kunne få øye på Erik eller den røde følgebilen kjørt av tidligere president i organisasjonen Kondis, Marit Berg Bjerknes, som erstattet Eriks tapre kone Tove for et par dager siden). Det var hyggelig å få være med, ryggen fungerte stort sett bra, regnet ble erstattet med sol, og Erik ble oppriktig glad og inspirert av å få selskap. Men jeg var ikke alene om å stå for oppmuntringen i dag. Også en av Norges beste halvmaratonløpere, Jan Christian Kaltenborn, som representerte Eriks hovedsponsor, Oslo Sportslager, hang med fra Olavsgård til Sinsen. Dessuten dukket det etterhvert opp en dame ved navn Janniche Bergh. Og med litt flaks fikk han også følge av advokat og venn Gunnar Stake-Larsen m/ fler sånn ca fra Lysaker og noen kilometer sydover.


Gemytlig stemning mellom to tøffe og en ikke fullt så tøff løper. Foto: Erik Alexander Nordby.


Det ble mye prat om løping, om treningsmetoder, mat og drikke, og om veiene i nord-Norge. En etappe hadde åtte tunneller, hvorav den lengste var på 8,8 km. Mange av tunnellene måtte tilbakelegges iført maske mot eksos og veistøv. De fleste veiene var dessuten så smale, og med skuldre like magre som Erik sine er blitt etter all løpingen, at luftrykket fra trailerne stadig blåste ham og capsen hans i hver sin retning. Bare for å nevne et par av de enkleste utfordringene et løp som dette kan by på. Det er selvsagt et hundretalls andre, såvel mentale som fysiske, som til enhver tid må overvinnes, men det overlater jeg til den enkelte å forestille seg.

Det ser ut som om Erik ender opp med å bruke 42,5 dager (etter et par tunge etapper samt noen nødvendige omveier som har lagt ca 120 km til den opprinnelige lengden), og jeg tror den rekorden blir stående lenge. Men Erik selv synes bare det er morsomt om noen forsøker seg. Jeg kommer ikke til å gjøre det, ikke en gang med bil.


Erik og hans følge har løpt/kjørt gjennom noen av landets mest øde og farlige landskap.


En mann som stakk innom i en pause i dag sa at han var stolt av å kjenne Erik. Det er jeg også, nå håper jeg bare at Tommy Wirkola, mannen bak Kill Buljo og Død snø, kjenner sin besøkelsestid og lager film avNorway Run 2010. Jeg mener, Erik og hans følge har løpt/kjørt gjennom noen av landets mest øde og farlige landskap, tatt seg gjennom områder hvor søringer er hatet som pesten, passert utallige rasteplasser for trailere hvor det garantert har ligget en og annen sjåfør som bare kilometer tidligere la for hat den gale løperen som opptok halve veibredden, og dessuten overnattet på en ny campingplass hver eneste natt (eierne har vært velvilligheten selv og stilt opp med gratis losji og annet, men gud vet hvem som ellers befinner seg mellom teltene?). Hvis det ikke er mulig å lage Norges svar på Picnic med døden på dette grunnlaget, så vet ikke jeg. Uansett; Erik Nossum er i skrivende øyeblikk Norges tøffeste mann.


Jan Christian Kaltenborn (til venstre) hos Oslo Sportslager i Oslo bygger nå opp det som skal bli Norges beste tilbud for løpere. Jeg skal dit snart for å kjøpe nye sko. Stikk innom du også. Foto: Erik Alexander Nordby.

fredag 3. juni 2011

Toms Fotballskole

NEDENSTÅENDE «FOTBALLSKOLE» UTVIKLET JEG FOR XEROX for noen år tilbake da de skulle delta på en messe i forkant av VM i fotball. Den gangen med spesialtilpassede fotos.

Leksjon 1: Leo-løpet
Løp oppkalt etter Øivind «best-uten-ball» Leonardsen. Start å løpe så fort du bare kan mot motstanderens mål i samme øyeblikk som laget ditt erobrer ballen. Ikke snu deg for å se om noen sender ballen til deg, da risikerer du bare å få den i ansiktet i stedet for i bakhodet.


Leksjon 2: Heading
Et av fotballsportens mest spektakulære innslag. Ikke ulikt heavy-rockernes «headbanging», men mye mer skadelig. Utføres som oftest etter knallharde frispark, cornere eller innlegg fra kantene. Heading har nok mye av skylden for at «skills and brain» er like sjelden i fotball- verdenen som «looks and brain» i modellverdenen. En av verdens mest omtalte idrettsskader kom nettopp etter vedvarende heading. Utøveren var Muhammed Ali, men han headet som kjent boksehansker og ikke fotballer.


Leksjon 3: Ronaldo-finta
Også kalt «overstegsfinte». Før ballen rett mot forsvarsspilleren. Lat som om du akter å forsere ham ved å slå ballen til venstre med utsiden av venstre fot. Før i stedet foten over ballen, og gå så helt overraskende til høyre. Ronaldo-finta kan være spesielt forvirrende og underholdende dersom ballen ligger stille. Da kan du nemlig finte flere ganger etter hverandre: venstre, høyre, venstre, høyre osv. I prinsippet er det ingen grense for hvor lenge du kan holde på, så lenge motspilleren lar seg lure. Men husk at en fotballkamp kun varer i 90 minutter og at poenget er å score.

Leksjon 4: Flo-pasningen
Langpasning oppfunnet av landslagstrener Egil Drillo Olsen. Kan slås fra et hvilket som helst sted på banen, gjerne fra egen femmeter. Poenget er at man driter i alle godt plasserte med- spillere, for i stedet å slå ballen til den som rager høyest på skruknottene. Hva denne er i stand til å gjøre med ballen videre, er underordnet. For slår man bare Flo-pasningen mange nok ganger, vil den før eller siden, og som regel innen det er gått 90 minutter, resultere i scoring. Og i inter- nasjonal fotball kan man som kjent komme langt med ett mål i hver kamp.

Leksjon 5: Fotball-lår
Alle vet at fotball kun utvikler muskler i lår og legger. Dette er grunnen til at utøverne, i mot- setning til f.eks. boksere, alltid er iført drakter oventil. Den som en gang har sett et bilde av et fotballag i bar overkropp, glemmer det aldri. Rett og slett fordi den nederste delen av bildet vil se ut som om det er tatt under et kretsmesterskap i bodybuilding, mens den øverste delen vil se ut som et bilde av Stompa & Co på badeferie.

Leksjon 6: Triksing
Triksing går i korthet ut på å holde ballen i luften gjennom å støte til den med en hvilken som helst del av kroppen bortsett fra armer og hender. Det vanligste er å trikse med en stor femmer- ball, men det har også forekommet triksing med grape frukt (Pele), appelsiner (Ibrahimovic) og kontrakter (Andersen).

Leksjon 7: Tunnel
Det mest ydmykende en fotballspiller kan bli utsatt for, spesielt en keeper, er å bli slått en «tunnel» på. Dvs at motspilleren slår ballen mellom beina dine og selv passerer på utsiden. De utfintede fotballspillernes enorme skamfølelse etter en slik opplevelse, står i skarp kontrast til politikeres og veimyndigheters totale mangel på tilsvarende etter deres vedvarende bygging av et utall flere kilometer lange giftige, brann- og rasfarlige tuneller som ødelegger hele landskap og representerer en betydelig risiko for alle som våger seg inn.

Leksjon 8: Brassespark
Fotballspillets mest spektakulære spark. Spesielt dersom ballen går i mål. Utføres omtrent på samme måte som vi nordmenn sparker hatten av stokken i våre folkedanser. Oppfunnet av en brasilianer, derav navnet. Alle fotballspilleres drøm er å på overtid score vinermålet i VM-finalen med et brassespark. Sannsynligheten for at noe slikt skal skje er imidlertid like liten som at man en dag får følgende sms: «Hei, du har akkurat vunnet 500 millioner dollar i American Lotto. Jeg vet at du ikke har levert kupong, men jeg har gjort det for deg. Jeg har også skaffet deg ett års permisjon med lønn, samt fått din kone til å signere en kontrakt som sier at hun tar barna og lar deg beholde alt i garasjen. Nå vil jeg gjerne at du kommer over hit og masserer ryggen min. Koz og klemz, Angelina Jolie.»

Leksjon 9: Mini-saltoen
Innført en gang på 80-tallet av en PR-kåt nordlending som ikke syntes det var spektakulært nok å bare løpe rundt med armene over hodet etter scoring. Den noe anstrengte forlengs saltoen banet vei for en rekke underlige scoringsritualer, hvorav flere nå med forbløffelse studeres av verdens fremste kvinnelige antropologer. Av de mest kjente er følgende verdt å nevne: Løpe i sikk-sakk mens man fører pekefingeren i sirkelbevegelser. Utføre erotisk dans med hjørneflag- get. Løpe i blinde med drakten trukket over hodet og deretter oppsøke dommeren for å motta et gult plastkort. Legge seg på ryggen i gresset og vente på at 10 svette mannfolk med en samlet vekt på ca 850 kg kaster seg over en. Utføre vuggebevegelser som om man vugger et lite barn eller er på sin første date med Pandora Peaks. Skli på knærne gjennom gjørma og rett i reklame- plakatene.
I lys av ovenstående er det ikke underlig at de alvorligste fotballskadene inntreffer rett etter en scoring.

Leksjon 10: Bjarte Flem-finta
Velg deg ut en medspiller som er godt markert (dekket opp) og sett i gang med å kaste ballen til denne. Ombestem deg raskt, noe som er helt naturlig all den tid alle kan se at motspilleren som markerer din lagkamerat sannsynligvis vil få tak i ballen først. Avbryt manøvren ved brått å tverrvende 180 grader. La i stedet ballen gå i eget mål. Passer best for keepere da du ellers vil bli avblåst for hands før du rekker å score.

Leksjon 11: Push up
I herrefotball: Når lagets bakerste spillere løper raskt fremover på banen for på den måten å sette motstanderne i offside.
I damefotball: Samme som over, men også en BH-type som gjør ting med en angrepsspillers byste som får linjemannen til å vinke offside opptil flere tommer tidligere.

Leksjon 12: Myggen
Frittalende playmaker som i sin aktive karriere utrettet mirakler med ballen. Vellykket come- back på landslaget under Semb etter at han røk uklar med Drillo pga en øl. Vellykket comeback på Start etter at han røk uklar med politet pga en dose kokain. Fikk sin egen film på kino i 1996, og ble i 2008 utsatt for tidenes forbigåelse da han ikke fikk rollen som kameraten til Nicolai Cleve Broch og Kristoffer Joner i filmen «Den siste revejakta».

Leksjon 13: Fotballenke
Benevnelse på kvinner som har mistet mannen, men som verken får utbetalt enkepensjon, livs- forsikring eller andre former for godtgjørelse. Du vet at du er fotballenke når foreldrene dine lurer på hvor lenge du har vært skilt, vennene dine lurer på hvor lenge mannen din har vært død, og du selv vurderer å foreta en kjønnsskifteoperasjon slik at du og han iallfall kan klemme hverandre og sprette en øl sammen hver gang favorittlaget hans scorer.

Leksjon 14: Offside
Dommeren blåser av for offside, gjerne etter at linjemannen har markert ved å vifte med flagget, dersom en av det angripende lagets spillere (eller deler av dennes kropp) befinner seg nærmere motstanderens mål enn deres bakerste mann idet ballen blir spilt frem. Unntaket er dersom store klubber som Barcelona, Real Madrid eller et par andre har hjemmekamp. Da er det offside dersom alle hjemmelagets forsvarere, samt keeperen, klarer å løfte høyrearmen i været samtidig.

Leksjon 15: Stig Inge Bjørnebye
Eks-fotballspiller, tidligere Start-trener samt landslagstrenerassistent under Hareide i perioden 2003 – 2006 som i dag er mest kjent for sin kritiske holdning til innholdet i gymtimene i grunnskolen. Etter eget utsagn var S. I. Bjørnebye fullstendig talentløs før han plutselig ble plukket ut til å spille på bl.a. følgende lag: Rosenborg, Brøndby, Liverpool, Blackburn samt det norske landslaget. Denne pikante avsløringen av hva som kreves for å oppnå en stor fotball- karriere, har ført til at fotballdogmet «det er de dårligste spillerne som til syvende og sist blir de beste» har fått økt popularitet blant foreldre til norske spillere i aldersbestemte klasser. Sann- heten i dette dogmet underbygges av at man på Youtube i dag kan finne hundrevis av filmklipp som viser utrolig klønete fotballspillere mellom 8 og 14 år som senere har dukket opp som stjernespillere i europeiske toppligaer.

Leksjon 16: Tore Andre Flo
Legendarisk norsk fotballspiller som av enkelte blir kalt Flonaldo fordi han en gang på nitti- tallet danset samba med en gjeng brasilianere. Tilnavnet Flonaldo kom umiddelbart, men langtidsskadene etter denne seansen ble først synlig høsten 2008 da T. A. Flo dukket opp på norske TV-skjermer iført trange dansebukser og skjorter tilsynelatende uten en eneste knapp. Flonaldos «sjarmerende» omgang med brede bukseseler, 30-tallshatter, knappeløse skjorter og tango og Cha Cha Cha, er selvsagt blitt en folkets favoritt på linje med DDE, Grandiosa og Mia Gundersens pupper.

Leksjon 17: Godfot-filosofi
En fotballspiller kan som kjent kun bruke ett bein, det høyre eller venstre, avhengig av om han er kjeivbeint eller ikke. Godfot-filosofien er en trøndersk trenerfilosofi som går ut på at spillerne under kamp og trening hele tiden skal passe på å sende ballen slik at medspillerne kan ta imot med den riktige foten. Denne filosofien strider imidlertid imot fotballspillernes egen Galfot-filosofi, som går ut på det stikk motsatte. Hensikten med Galfot-filosofien er selvsagt å få med- spillerne til å fremstå som krøkker, for dermed å sikre sin egen plass på laget.

Leksjon 18: Draktbytte
Et uforklarlig rituale som av og til finner sted mellom to enkeltspillere (én fra hvert lag) i sekundene etter kampslutt. Går i korthet ut på at man med megen strev og møye sliter av seg sin gjennomsvette drakt og bytter denne med motstanderens ditto, før man så, med minst like store anstrengelser, drar denne ned over hodet. Dette ritualet får selv garvede fotballidioter til å vemmes, og det er ingen fullgode forklaringer på hvorfor enkelte spillere foretar seg dette, eller hva som skjer med draktene i ettertid. Muligens er det så enkelt at spillerne, i dyp respekt for den andres innsats på banen, blir enige om å vaske hverandres drakter.

Leksjon 19: Møtende spiss
Spiss som forsøker å lure forsvarsspillerne til å tro at han er fullstendig uinteressert i å score, for så helt plutselig å gjøre nettopp det. Dette gjøres, ideelt sett, ved å spille 99,9 % av kampen med ryggen til motstanderens mål, for så, i de siste sekundene av kampen, helt overraskende å tverr- vende og dunke ballen i nettmaskene. Møtende spisser opplever imidlertid svært ofte at når de endelig snur seg og brenner løs, så står ikke målet akkurat der de mente å huske at det sto.

Leksjon 20: Overgangsfase
Overgangsfasen er en av de viktigste fasene i fotballspillet. Det er alltid 11 aktører med: 1. Spilleren, f.eks en spiss eller en talentfull midtbanespiller. 2. Spillerens agent. 3. En person som påstår at han er spillerens agent. 4 & 5: To fotballkommentatorer fra Akersgata. 6. En respektert fotballsynser, f.eks Drillo eller Eggen. 7. Spillerens eks-trener, f.eks. Kjetil Rekdal. 8. En uidentifisert representant for kjøperne som går omkring i mørk frakk og med en koffert som inneholder minst én million kroner i gangbar valuta. 9. En synser fra kultur-norge, gjerne en kvinne, som synes det er grusomt at fotballspillere er blitt en handelsvare. 10: Spillerens mor. 11. En svartsmusket mann med kraftige øyebryn og tilgang til kopimaskin.

Leksjon 21: Mur
Et vaklevorent reisverk hvis idé er å skulle hindre motstanderen i å sette frispark rett i mål. Muren bygges opp med megen møye og stort alvor og plasseres mest mulig strategisk i landskapet – omtrent slik man bygde ridderborger på 1100-tallet i England. Bestående av moduler av ulike høyde og bredde som i det avgjørende øyeblikk, altså idet skuddet fyres av, har en lei tendens til å kun tenke på én ting, nemlig hvordan de skal klare å unngå å bli truffet av ballen, spesielt et visst sted som verken er fugl eller fisk, men noe midt imellom, og som derfor «faller» fra hverandre så raskt at ballen uhindret kan passere ruinene av reisverket og fortsette sin bane mot sisteskansen, nemlig keeperen, som plutselig er helt alene om den utakknemlige oppgaven det er å stoppe en kanonkule fra å lage hull i nettmaskene, eller enda verre, treffe ham et sted som verken er fugl eller fisk, men noe midt imellom.

Leksjon 22: Dommeren
En forunderlig skapning som helt uten godtgjørelse av noe slag reiser land og strand rundt for i 90 minutter å løpe frem og tilbake på en gigantisk gresslette og ta imot ukvemsord fra 22 spillere, et knippe trenere og et ukjent antal publikummere. Av og til stopper dommeren kampen for i stedet å spille kort, som om han vil si at «greit, nå har jeg sett på dere, nå skal dere se på meg og mine kortkunster». Men dommerens hyppigst utførte kortkunst er en banal sak, knapt i stand til å imponere et barn. Den kan ikke på noen måte sammenlignes med en tryllekunstners, og det er derfor kanskje ikke så rart at de fleste spillere som utsettes for dette trikset, foretrekker å snu ryggen til. Dog har dommeren et annet og ganske imponerende triks. Han kan, kun ved å løfte et rødt kort opp i luften, få en spiller til å forsvinne slik at laget må spille videre med 10 mann.

onsdag 27. april 2011

fredag 8. april 2011

10 grunner for å kjøre Porsche

Undertittel: Porsche sett fra en Laguna


1. Du har en.


2. Du holder ikke ut å frakte flere enn én svett og stinkende slamp hjem fra fotballtrening.





3. Du virker så spedbrystet i en ordentlig bil, f.eks. en Renault Laguna.


4. Du har svidd av en milliard kroner på ett år og måtte selge din kjære Koonigsegg.


5. Du er ikke klar over hva du gjør, du bare handler på instinkt.


6. Du tar aldri med deg mer enn én dame og én golfkølle på tur.


7. Du bor i en leilighet på 12 kvm og den virker stor når du kommer rett fra bilen.


8. Du har en tendens til å sovne bak rattet, men med denne så våkner du hver gang du får knærne i haka over fartsdumpene.


9. Du har en brillefin grunn til å slå opp med damer på over 120 kg.


10. Du blir behandlet som en konge hos Biltema.


Mål av Sidner

JUNI 2004, PÅ ET TRENINGSFELT i Nittedal. Det er siste trening før sommerferien for Nitte- dals fotballspillere født i 1997. På den ene banen spiller et rent guttelag mot et rent jentelag. Det er rått parti, mange av jentene har til og med sin første trening den dagen. Likevel, enkelte av dem besitter nok fart og kraft i bena til å knuse ethvert angrepsforsøk, såvel som guttespillernes bein og selvtillit, hvis de bare klarer å være på riktig sted til riktig tid.






På stillingen ørten mot null til guttene, er et slikt øyeblikk i ferd med å inntreffe. Og min egen mer enn spinkle sønn, Sidner, er intetanende involvert. Med farten til en ivrig snegle er han på vei mot mål, tilsynelatende alene med keeper. Men faren lurer i hans høyre blindsone, i form av en Pippi Langstrømpe-figur som er tre ganger så tung, åtte ganger så rask og kun fem tideler fra å bli den første fotballspilleren på dette nivået som faktisk dreper en motspiller under trening.

Men så, som ved et mirakel, roper plutselig jenta i mål til sin kraftige medspiller: «Hei, skulle ikke du stå i mål nå?» Og mens de to jentene bytter plass, kan Sidner uforstyrret trille ballen i mål, strekke armene i været og juble for sin fjerde scoring den ettermiddagen.

Jeg jublet for at min sønn hadde fått en ny sjanse i livet.

Denne teksten ble publisert i «Atlet - idrettens egen kulturkrønike», som en innledning til en bolk med tekster fra Eduardo Galeanos bok «Fotball i sol og skygge». Min egen tekst ble derfor forsøkt skrevet litt i Galeano-stil. Fotoene er fra Bygdeturneringen 2004, og er tatt av Magne Klann. Her kan du lese mer om boken «Atlet» og Dagbladets idétyveri.








mandag 4. april 2011

Gubben og kiten

Gubben Aas (51) og kiten er gode venner. Flere burde skaffe seg en kite, synes gubben.




SØNDAG 3. APRIL 2011 gikk Red Bull Ragnarock av stabelen på Hardangervidda. 220 av verdens beste kitere møttes til dyst i tildels ekstrem vind. I skyggen, eller kanskje mer i le av denne spektakulære begivenheten, dro en gubbe fra Rotnes i Nittedal til Harestuvannet for sesongens siste kite-tur. Undertegnede var med, som flua på vinden.


Vinden og kiten

Men først: Gubben Aas, med fornavnet Morten, og kiten bor i et lite rødt hus med hage og en garasje som er så trang at hvis bilen skal inn, må vinden ut. Det liker kiten, for kiten elsker å erte vinden når han ikke har noe annet å gjøre. Og vinden er med på leken. Vinden er kitens beste venn, nest etter gubben, selvfølgelig. Men når gubben stiller til intervju noen dager etter vin- terens siste tur på Harestuvannet, ligger kiten og sover i sekken sin, med en liten gjenglemt luftlomme fra den siste turen som kosedyr.



- Hvis ikke vinden kommer til deg, må du gå til vinden. Det sa alltid min far.


- Hvordan i all verden fant du på å begynne å kite?

Gubben, som til daglig svever langt høyere enn noen kite, drar på det. Som pilot i Widerøe vet han litt om de øvre luftlag, om lunefulle lavtrykk og ustadig vind. Og etter at han sluttet å lafte tømmerhytter til seg selv og andre, som har vært en hobby og bigesjeft i mange år, har han også en del fritid. Fritid som forsvinner som røyk i vinden hvis han ikke får brukt den til noe fornuf- tig, eller morsomt.

- Jeg hadde vært fristet av det lenge. En av mine kollegaer er kiter, og han inspirerte meg til å komme i gang. Det var i 2009, og da jeg endelig fikk prøvd det, syntes jeg det var hysterisk morsomt.

- Er det vanskelig?

- Ja, litt, men det fins kurs man kan ta.

- Så du har tatt kurs?

- Nei, hallo, jeg er flyver, jeg hever meg over sånt (ler). Nei, jeg bare tuller, ikke skriv det. Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å gå på kurs. Det er lettere å bare ta med kiten og la det stå til.


«Du må være forberedt på å slå deg litt.»



Drar man bare i de rette trådene, blir kiten litt mer medgjørlig.

- Hva må du ha av utstyr for å kite? Og, er det dyrt?

- Du må ha en kite, jeg har en såkalt «åpen foil» på 11 kvm. Den er ganske stor, og beregnet på moderat vind. Og så må du ha et trapes, en slags «bleie» som du tar på deg og spenner kiten fast i. Og selvfølgelig slalomski og -støvler. Da har du fort blåst av 15.000 kr totalt.



Kiten er utålmodig og drar i «bleia» til gubben.


Styre, ikke bli styrt

- Hva er det vanskeligste?

- Det er å styre kiten, i stedet for at den styrer deg. Men nå har jeg etterhvert fått taket på det, og har begynt å lære meg hoppteknikk.

- Høres skummelt ut? Hvordan foregår det?

- Da må du først få opp litt fart, så styrer du kiten til å snu, mens du selv fortsetter rett fram, og i det den snur løfter den deg opp, naturlig nok. Det er jo som å henge etter en bil. Du har ikke så mye du skulle ha sagt. Men kunsten er da å i nøyaktig samme sekund snu kiten igjen, slik at den fortsetter fremover mens du selv da svever. Du må være forberedt på å slå deg litt. Sist gang hadde jeg et ufrivillig hopp på 15 meter. Da slo jeg meg ... men det var først da jeg kom ned. Før det var det fint.


«Sist gang hoppet jeg ufrivillig 15 meter.»



Hvis ikke ti ville hester kan få deg opp av sofaen, prøv en kite!

- Er det ikke noe man kan gjøre hvis kiten går amok?

- Joda, det er to sikkerhetsmekanismer. Du kan kople fra de linene – såkalte bridles – som gir kiten løft. Og så kan du, i verste fall, kople kiten fra trapesen. Men da fortsetter jo kiten på egen hånd. Så aberet med det er at du risikerer å måtte gå ganske langt for å finne den igjen.



Pass på så ikke kiten stikker til skogs!


- Hvorfor bør Varingens lesere begynne å kite? Bortsett fra at det er morsomt?

- Fordi det er en fantastisk naturopplevelse. Og veldig god trening. Man blir fryktelig sliten etter noen timer. Her hjemme kiter jeg på Harestuvannet eller på Ørfiske. Men på fjellet kan man kite i terrenget, og det er den ultimate naturopplevelsen.


Kiter og isfisker i fredelig sameksistens.


En gubbe-greie?

- Er det mange kitere i Nittedal?

- Nei, bare meg. Det føles iallfall sånn. Jeg har møtt et par til i løpet av disse tre årene, men det har vært gubber som meg. Ungdommen glimrer ved sitt fravær. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Sier gubben, før han tusler hjem etter en lang arbeidsdag i de øvre luftlag over den norske fjellheimen. Vel hjemme i det vesle røde huset lister han seg nok stille forbi boden der kiten ligger og koser seg med luftpølsa si. Kiten har gjort sitt for i år. Kiten skal få hvile. For kiten er gubbens beste venn, nest etter kona og kidsa, selvfølgelig. Skjønt, det hadde nok vært helt annerledes hvis gubben hadde hatt en katt i stedet for en kite. Men det er en annen historie. Den får noen andre fortelle.


- Fin tur, syntes gubben.