Mellom blogger og berg

«Opp som en løve, ned som en fell» kan godt beskrive såvel fjellfanten som bloggeren Henrik Svensen. Bøker begynner han derimot å få dreis på, ikke minst takket være stipendier fra NFF.

10 ÅR GAMMEL TILBRINGER HENRIK SVENSEN og hans foreldre noen sommerdager på en seter på Golsfjellet. Med på turen har han en av sine første bøker, Steiner i farger. Gutten er mer enn klar til å lete etter fantastiske mineraler og sjeldne bergarter. I stedet oppdager han noe helt annet, selve fjellet!

Dette intervjuet ble gjort for Kopinornytt 01, 2013 Alle fotos: Tom Tande

I dag er Henrik Svensen (1970) geolog og forsker, med naturkatastrofer som spesialområde. Ikke dagens, eller de vi tror skal komme, men de som fant sted for noen millioner år siden. Litt opptatt av dagens katastrofer er han også. Såpass at han har skrevet en bok om dem. Enden er nær kom i 2006, og relanseres snart i utvidet utgave med ny tittel, det siste i katastrofer, og nye refleksjoner om hva katastrofene gjør med samfunn og enkeltmennesker. Hans andre bok, Bergtatt, kom i 2011 og handler om vår, og selvfølgelig forfatterens, fascinasjon for fjell. I boken beskriver han et inderlig ønske om å bli en fjellmann. Men Svensen er ikke bare bergtatt av fjell. For noen år tilbake ble han grepet av «bloggebølgen» og opprettet The Pore Space, som i dag best kan beskrives som en sovende blogg og i skrivende stund er det heller ingen indikasjoner på nye utbrudd. 



Men skribenten og formidleren Henrik Svensen er fremdeles aktiv, nå spredt på fellesblogger hos f.eks. Forskning.no, Geoforskning.no, European Assosiation of Geochemistry (EAG) Blogsphere og Sciencenordic.com, for å nevne noen. Litt for spredt, ifølge ham selv. I Morgenbladet kan du lese hans tekster om bl.a. vulkaner, klimaendringer og beregninger av høyden til Mount Everest de siste 20 millioner år. Slike ting. Ny bok er også i emning. For som han selv retorisk spør i et av sine innlegg på forskning.no: «Finnes det bedre skrivetrening enn det å skrive mye?»

– Finnes det bedre skrivetrening enn det å skrive mye?

Han svarer selv: «Nei. Det tar lang tid å mestre det å skrive gode fagartikler (5-10 år?). Det samme gjelder selvfølgelig innen forskningsformidling, enten sjangeren er kronikker, essay, nyhetssaker eller bøker for det generelle markedet. Blogging gir deg trening i å skrive korte poengterte saker (eller gå inn i vidløftige spekulasjoner) på regelmessig basis. Du kan eksperimentere med fortellerstemmer.»

            Så vet du det. Selv har bloggeksperten trappet ned, til fordel for skriving i mer etablerte medier og foredragsvirksomhet om fjell.

Det store i det lille

Jeg møter Svensen på en uterestaurant på en av årets siste dager hvor klimaet tillater slikt, og syns nesten han ser litt ut som, ja, jeg spør like godt:

– Er du blitt en fjellmann?

 – Jeg er litt tilbake der jeg startet, egentlig. Jeg liker å gå i fjellet, men det er vanskelig å finne tid. Men det blir noen småturer. Jeg prøver å finne de store opplevelsene i de små tingene. Fjellopplevelser er mer enn det å gå opp på en høy topp. Jeg bor på Spikkestad, og når jeg kjører ned mot Lierdalen, kan jeg se opp på Blefjell, rett på fjellkjeden, hvor det fortsatt ligger snø. Synet varer ikke mer enn et par sekunder. Likevel gir det en fin opplevelse.

– Synet varer ikke mer enn et par sekunder. Likevel gir det en fin opplevelse.

– Hvorfor var det så viktig å bli en fjellmann?

 – Fordi jeg trodde det var noe jeg hadde veldig lyst til. Jeg var veldig tiltrukket av de som fikk det til. For ca 10 år siden hadde jeg en kollega som hver fredag ettermiddag bare kastet seg på bussen til Jotunheimen, forsvant inn i fjellet med et lite telt på ryggen. Hvorfor kan ikke jeg gjøre det? spurte jeg meg selv. Og så tenkte jeg på geologikolleger som drev feltarbeid i Himalaya, og at jeg kunne bli med dem og oppleve fjellet på en helt annen måte. Både oppleve fjellet og se på geologien. Skulle jeg nå ut bredt med boken min, som jeg da hadde startet med, måtte jeg også ha noe annet å fortelle, erfaringer fra egne opplevelser. Noe som kunne fungere som et rammeverk rundt det faglige.

Frykt og fascinasjon

I Bergtatt guider Henrik Svensen leserne på en formidabel tur gjennom historien om menneskenes forhold til fjell og det opphøyde. Øivind Lågbu fra Fredrikstad Blad, Willy Pedersen fra Morgenbladet og Trond Berg Eriksen fra Aftenposten er tre av de som foreløpig har vært med på turen. Førstnevnte triller en sekser i pur begeistring, Pedersen syns turen var «strålende» og guiden «drevet av fortellerglede og spekket med kunnskap», mens Eriksen gjør det enekelt og henter en metafor fra stedet rett under føttene på enhver fjellvandrer: «Steinbra.» Og det er en fascinerende utvikling med tanke på at fjell en gang var forbundet utelukkende med fare og styggedom, nærmest et djevelens område, mens det i dag er et sted for rekreasjon og spirituelle opplevelser. I boken bruker Svensen begrepet «det sublime», hvor også frykten er en viktig faktor ved den overveldende åndelige/estetiske opplevelsen av fjellet. Bokens omslagsfoto er et perfekt eksempel i så måte. Man begjærer fjellet samtidig som man ikke vil være der for sitt bare liv.

– Det var neppe noen tvil om at akkurat det fotoet skulle på forsiden?

– Nei, en kamerat som veiledet meg i forhold til fotografering sendte meg en link til bildet. Det er tatt av en fransk fotograf ved navn Alexandre Buisse. Fjellet er det 6354 m høye Chopicalqui i Andesfjellene i Peru.

– Det er en bredt anlagt tematikk, i begge bøkene dine. Hvordan er arbeidsprosessen?

– Ja, jeg er opptatt av store fenomener og de lange linjene. Overordnede temaer som er viktige for samfunnet, for mennesker ... folk flest, egentlig. Naturkatastrofene omtalt i Enden er nær er vel ikke presserende for folk her, men på en måte angår det oss alle. Man hører om det i nyhetene, og noen opplever også å miste noen, venner eller familie. Natur og samfunn preges i årtier etter de verste katastrofene. Jeg skriver om temaer som er knyttet til faget mitt, men ikke direkte. Det er nok mye for å lære mer om temaer som jeg er veldig interessert i. En bokprosess tar gjerne noen år, noe som gir meg muligheten til å sette meg dypt inn i temaet. Siden det er litt knyttet til fag kan jeg bruke noe av arbeidstiden, men ikke mye. Dermed er jeg helt avhengig av stipender for å få det til.

– Du kjøper deg fri for å skrive?

– Ja. Jeg er ikke fast ansatt ved Universitetet og er derfor avhengig av å produsere fagartikler for å være med å knive om faste stillinger. Det siste stipendet jeg fikk fra NFF gjorde at jeg kunne ta fri litt mer enn en måned, og leie skriverom. Da får jeg en god skrivebolk. Men én måned er ikke nok til å skrive en bok, så jeg har enkelte skrivedager innimellom alt arbeidet i forkant, med research osv. Men det er heller ikke nok, så resten av skrivingen skjer i helger og ferier, og på toget til og fra jobb. Det viktigste med stipendet er ikke at det er mye penger, for det er det ikke, eller at man får lang tid til å skrive, men mer det at noen tror på prosjektet. Jeg mener at det gjør det mer sannsynlig at det blir ferdig, at det faktisk gjennomføres.

– Den vanligste feilen forskere gjør når de skal skrive «populært», er at de tror leserne kan veldig mye.

Populærvitenskap i utvikling

Svensen begynner å bli oversatt også. Enden er nær er ute i England, Italia, Bulgaria og snart i Ukraina. Bergtatt i Italia og Slovakia. Det samme forlaget i Italia har gitt ut begge under titlene Historien om katastrofer og Historien om fjell. Det får meg til å tenke på de gamle klassikerne som fortalte historien om Helen Keller, Madame Curie, Thomas Alva Edison etc.

– Ja. Men det er kanskje ikke gamle vitenskapsmenn som er helter i dag. Da jeg fortalte at jeg skulle skrive en katastrofebok, var det mange akademikere som tok det for gitt at det var en barnebok eller ungdomsbok, en type bildebok. Det var en kobling mellom populærvitenskap og ikke-voksne som av en eller annen grunn var der. Men jeg tror det er i ferd med å endre seg. Sakprosaen får større og større betydning og det skjer ikke minst mye når det gjelder holdningene til naturvitenskapen. Flere forfattere og journalister skriver nå om forskning. Det åpner opp for faget på nye måter. Den vanligste feilen forskere gjør når de skal skrive «populært», er at de tror leserne kan veldig mye, at de er veldig interessert. Men det er sjelden tilfelle. Man må gjøre historien spennende og tørre å ikke være så opptatt av tall og presisjonsnivå. Nå kommer det en ny runde med stipendmottakere som har søkt på NFFs nye debutantstipend for naturvitenskaplige bøker. Det var ganske mange som fikk stipend, så det er noe på gang.

Henrik Svensen (1970)

Forsker, foredragsholder, forfatter av artikler samt bøkene Enden er nær (Aschehoug 2006) og Bergtatt (Aschehoug 2011), kåret til Årets fjellbok 2012. Ansatt ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED), ved Universitetet i Oslo. Svensen jobber med å bedre forståelsen av raske klimaendringer og masseutryddelser i jordens historie.