Lisas verden

Få illustratører formidler følelser som Lisa Aisato N'jie Solberg. Hennes illustrasjoner og bøker berører både voksne og barn i Norge såvel som i India. Må hun tegne foran en skoleklasse, har hun et eget triks som bøter på nervøsiteten.  

Lisa utenfor huset på Kråkerøy. Foto: Tom Tande

                                                                                                                                                                    

– LÆREREN MIN GA MEG MYE MER OPPMERKSOMHET enn de andre elevene. Det var 

egentlig litt dårlig gjort.

            Illustratør og forfatter Lisa Aisato N'jie Solberg (33) ser ettertenksomt ned i bordplaten før hun kikker opp med et smil som når alle kriker og kroker i ansiktet og i tillegg skaper et par nye. Smilet er aldri langt unna hos kunstneren, mer kjent som Lisa Aisato, kortversjonen hun bruker når hun signerer bøker og malerier, og ikke minst illustrasjonene i Dagbladet Magasinet hver lørdag. Selv nøler hun med å kalle seg kunstner, til tross for proper utdannelse og en evne til å formidle eget og andres budskap på en måte som både appellerer til hjertet og intellektet. 

  

Fra Bragepris-nominerte En fisk til Luna.

Gyldendal Norsk Forlag 2014.

          
Lisa Aisato bor og arbeider på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Hun tar imot med et par varme øyne, et bredt smil og ... luesveis! Det siste er bekymringsfullt i forhold til fotograferingen, men det skal vise seg at hun har en løsning som er like enkel som genial: hun bare tar på seg lua når kameraet kommer frem. Men før det, før intervjuet, før en rekke prisnominasjoner, før de ukentlige illustrasjonene i Dagbladet Magasinet, før de kritikerroste barnebøkene med voksenappell, Fugl, Odd er et egg og En fisk til Luna, før barna Aurora og Alfred, før samarbeidet med Tor Åge Bringsværd om Tambar-bøkene, ja, til og med før hun ante noe som helst om hvordan hun skulle få virkeliggjort drømmen om å bli bokillustratør. Før alt dette. I 2007. Da befinner hun seg et sted på Grünerløkka i Oslo, i en klesbutikk for store damer. Der kikker hun drømmende ut av vinduene. Om ikke buksene og blusene som henger langs veggene er det, så er stillingen som ekspeditør og daglig leder skreddersydd for henne. Butikken har nemlig knapt med kunder, noe som gir Lisa god tid til å tegne mellom kundebesøkene. Det er her, i butikken uten kunder, hun får ideen til sin første bok, som hun lager i ett eneste, unikt eksemplar. Til min elskede er en personlig kjærlighetserklæring til Lisas kjæreste og samboer, og kommer til å spille en viktig rolle i begges liv.

Idyll hjemme. Men ikke alltid «på jobb».
Fra Dagbladet Magasinet.

– Jeg søkte jobb i de minste butikkene hvor det så ut som om det ikke var noen kunder, fordi jeg bare hadde lyst til å sitte og tegne. Jeg fikk en daglig leder-stilling i en knøttliten klesbutikk. Bak kassa der laget jeg det som skulle bli min første bok. Litt tidligere hadde jeg møtt mannen i mitt liv og var så forelsket at jeg ikke klarte å uttrykke det på noen annen måte enn gjennom tegning. Så da laget jeg en liten bok til ham der jeg beskrev med få ord og noen tegninger hvor høyt jeg elsket ham.

            – Det satt han vel pris på?

            – Jada. Han sa: – Denne er jo fantastisk. Kanskje den kan bli en gavebok?

            – Nei, den er bare til deg, sa jeg. Men så sendte jeg den til Gyldendal og de ville gi den ut. Den ble utgitt på Valentines day i 2008.

            – Måtte du gjøre noe om på den før utgivelse?

            – Ja, den var egentlig en svart liten sak, og noe av teksten måtte endres fordi den var mer personlig enn den er nå. Med den boken fikk jeg en fot innenfor. Etter utgivelsen fortalte jeg at jeg hadde noen tanker om en barnebok. «La oss prøve å lage den,» sa forlaget, og da sluttet jeg i klesbutikken og begynte å lage bok.

Nysgjerrig-Lisa

Lisa Aisato var ferdig utdannet illustratør i 2004. På ti år har hun bygd opp en imponerende CV.

Et besøk på hjemmesidens galleriseksjon, inndelt i Bøker, Malerier og Andre illustrasjoner, etterlater en betrakter mildt sjokkskadet. Mengden arbeider er overveldende, ikke minst fordi hver eneste tegning, hvert eneste et av de detaljrike scenariene, og hver eneste en av de vakre, underlige eller groteske karakterene, inviterer til langvarig samvær. Til forelskelse. Til livslang kjærlighet. Her er flust av malerier, bøker eller stemninger man ønsker å være i, å hente fram, om og om igjen. Det å skulle velge ut det lille fåtall arbeider som skal ledsage denne artikkelen, er en prosess man umulig kommer uskadet fra. Den vil forårsake frustrasjon og fortvilelse under utvelgelsen, og sorg og savn straks valget er tatt: Burde jeg heller tatt damen i polkagris-mønstret badedrakt? Bokseren med sitrondropsfarget turban? Eller rockeren med lakris-sleik? Dette vil gjøre like vondt som å være en seksåring i godtebutikken med kun én stakkars krone i lommen.

 – Det er som å lese en spennende krimbok. Jeg lurer så utrolig på hvordan det blir til slutt.

– Jeg jobber veldig fort. Når jeg tegner er jeg så nysgjerrig på resultatet. Det er som å lese en spennende krimbok. Jeg lurer så utrolig på hvordan det blir til slutt. Derfor er jeg veldig entusiastisk og effektiv når jeg jobber. Og så blir jeg veldig lei meg når jeg ikke får det til. Sånne dager har jeg også. Da kan jeg nesten begynne å grine fordi jeg blir så skuffet. Men så blir jeg desto gladere de gangene jeg syns jeg har fått til noe bra. Jeg er lidenskapelig opptatt av strek. Det er spennende. Også andres ting. Jeg er opptatt av det visuelle.

Svalene under isen, av Gaute Heivoll. Cappelen Damm 2010.

– Eksperimenterer du mye eller koser du deg med «det du kan»?

            – Både og. Jeg har gitt ut en bok sammen med Gaute Heivoll, Svalene under isen. Den ble nominert til Brageprisen. Gaute ville at den skulle være litt annerledes. Ikke så mye farger, litt nedpå og mer melankolsk. Mens vi jobbet med den døde svigermoren min, noe som førte til at jeg hadde en vanskelig tid. Så da ble det en veldig annen stil enn f.eks Tambar-bøkene som jeg tegner for Tor Åge Bringsværd. De er gladere i uttrykket. Så ja, det er spennende å eksperimentere også. Folk ser jo fremdeles at det er min strek, men uttrykket blir et annet. Jeg liker å bruke forskjellige materialer; kritt, blekk, vannmaling, acryl, ja ... og gjerne blande teknikkene.

            – Disse tegningene minner om de du lager for Dagbladet Magasinet?

            – Ja, det gjør de nok. Dette er en barnebok, men ikke en sånn morro-bok som Tambar-bøkene. Det er fint at barnebøker kan leses på flere plan. I den forrige boken min, Fugl, har jeg forsøkt å få til det. De mindre barna ser et spennende eventyr om en jente som ønsker å bli til en fugl, mens de voksne kanskje kan tolke det på andre måter. I denne boken begynte jeg å bruke færre ord, fordi jeg ønsket å åpne for en dialog mellom barna og de voksne. Jeg ville at historien skulle åpne for spørsmål i stedet for å fortelle alt, for eksempel hvorfor jenta ønsker å reise. Svarene på disse spørsmålene blir kanskje forskjellig avhengig om du er voksen eller barn.

            – Ja, eller at svarene endrer seg for hver gang du leser boken?

            – Ja, det er enda bedre.

Forunderlige følelser i Fugl. Gyldendal Norsk Forlag 2013.

Positive lærere

– Du har sagt i et intervju at selv om du gikk på kunstskole så ville du ikke bli kunstner, men illustratør. Hvorfor var du så bestemt på det?

            – Fordi jeg føler at jeg har en veldig narrativ stil. Jeg var ikke så opptatt av å lage non-figurative ting. Mange på skolen lagde installasjoner og mer konseptuell kunst, men det traff ikke meg. Da jeg tegnet sa folk ting som «ja, det er artig, liksom, men det er vel litt sånn barnebokstil, eller?» Så da tenkte jeg at ja, ja, da er det vel det jeg skal gjøre. Jeg syns ikke det var noe galt i det, men det passet nok ikke helt inn på den skolen, hvor man kanskje skulle tenke litt «større tanker».

            – Fikk du med deg noe fra den utdannelsen som du føler du bruker i dag?

            – Jeg tror nok det bidro til at jeg har utviklet min egen strek. De andre holdt på med sitt og jeg med mitt, så jeg behøvde ikke være konform eller tilpasse streken til noe spesielt. Jeg kunne gjøre helt min egen greie og det tror jeg hjalp meg til å finne en egen stil.

            – Hva slags holdning hadde lærerne til det du gjorde?

            – Ikke superpositivt. Husker spesielt en lærer som sa «du er veldig flink til å tegne, men du kommer ikke til å kunne leve av det her». Hun tenkte kanskje på at alle ville bli kunstnere. Jeg har jo solgt mange bilder også, jeg, men hun hadde ikke helt troen på meg. 

Kunstner? Jo, kanskje ... Foto: Tom Tande

Da jeg begynte på kunstskolen hadde jeg lyst til å illustrere bøker, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle finne veien dit. Jeg skrev i en stil da jeg var 13 år at jeg hadde lyst til å illustrere bøker, så det er ikke sånn at jeg fant ut det under utdannelsen.

– Jeg var nok en litt irriterende barneskoleelev som rakk opp hånden mye og spurte mye.

           
– Hvordan var lærerne i den vanlige skolen? 

            – Jeg fikk mye positive tilbakemeldinger. På ungdomsskolen hadde jeg en veldig fin tegnelærer. Jeg var flink til å tegne og det man er flink til blir man glad i og opptatt av. Læreren min ga meg mye mer oppmerksomhet enn de andre elevene. Det var egentlig litt dårlig gjort. Jeg fikk være igjen etter timen og det var liksom ikke måte på. En annen lærer sa til meg at «du må jo bli en sånn som tegner i bøker». Det var etter at jeg hadde tegnet en helsides illustrasjon i en av bøkene mine. Og på videregående var det helt fantastisk å begynne på tegning, form og farge. Vi lærte proporsjoner og perspektivtegning, og akt, og fikk karakterer! Jeg har bare fått god mottagelse og møtt lite «motstand» i forhold til valg av yrke, annet enn fra meg selv, min egen mangel på tro på meg selv, som man alltid har i perioder.

            – Hva slags elev var du?

            – Jeg var veldig glad i norsk, noe som sikkert kommer av at jeg fikk så mye positiv litterær bagasje hjemmefra. På videregående var vi bare 11 i klassen og bare halvparten møtte opp i norsktimene. Da var det nesten bare meg og læreren som snakket, det var kjempegøy. Jeg var en ganske flink elev, sånn jevnt over. Hjemmefra var jeg vant til å stille mye spørsmål. Jeg var nok en litt irriterende barneskoleelev som rakk opp hånden mye og spurte mye.

            – Men du har ikke følt deg annerledes? Vært den som vil fly vekk, som jenta i Fugl?

            – Nei, ikke som jenta i boken. Men jeg har sett andre som har hatt det som henne. Og jeg har vært en av de elevene som kanskje ikke var så flink til å ta meg av de som falt utenfor. Det er nok en av grunnene til at jeg laget den boken. Selv har jeg surfet gjennom livet og vært en sånn happy-go-lucky-jente. I alle fall frem til jeg ble voksen. Da ble naturlig nok ikke alt like enkelt hele tiden, men det lærer man også av. Har man sosial angst, angst, eller depresjon eller hva det måtte være, så lærer man mye om seg selv. Gjennom det kan man lettere se andre og leve seg inn i deres situasjon. Og så kan man bruke det kreativt, for å skape historier. 

Selv en «happy-go-lucky-jente» evner å formidle helt
andre følelser. Fra Dagbladet Magasinet. 

– Formidling i barnehager og barneskoler, hva gjør du nå i forhold til tidligere?

            – Det er forskjell på treåringer og tjueåringer. Jeg er ikke alltid så bevisst på hva jeg gjør, men tror jeg har blitt mye flinkere. Når jeg forteller legger jeg vekt på «det magiske». For eksempel det magiske ved at bøker kommer ut i andre land. Mine to oldemødre er kommet ut i India, Fugl er kommet ut i Brasil. Det at barn i India og Brasil kan lese disse bøkene og se de bildene jeg har hatt i hodet, det er jo fantastisk. Så jeg prøver å gjøre det litt magisk. I starten snakket jeg mer og tegnet mindre. Da mistet jeg dem litt lettere. Barna syns det er veldig morsomt når jeg tegner kjapt og maner frem morsomme figurer og situasjoner. Når jeg snakker for voksne har jeg funnet ut at det er fint å være personlig. Det var egentlig søsteren min Haddy som ga meg det rådet. Vær litt personlig, vis sårbarhet og fortell om usikkerhetene dine. Bare kjør på, sa hun. Så det har jeg gjort og det har fungert ganske bra.

 – Jeg har en slags tegnedysleksi.

           
– Du har fortalt at du er inspirert av din egen strek. At du bare begynner et sted og så ...

            – Ja! Det liker jeg å gjøre, tegne i blinde, både når jeg tegner for voksne og for barn. Jeg har vært en del i barnehager, på barneskoler, holdt foredrag på Høyskolen i Vestfold – for førskolelærere – og litt forskjellig. Hvor jeg tegner og forteller. Det er spennende og utfordrende, spesielt for voksne. Men jeg har et problem. Jeg har en slags tegnedysleksi. Jeg klarer ikke å tegne når noen ser på. Da får jeg prestasjonsangst. Derfor kan jeg heller ikke jobbe i noe fellesskap. På skolen sleit jeg også med det. Å jobbe i samme rom som andre. Jeg orker ikke at andre skal se på og kanskje mene noe om det jeg lager før jeg er ferdig. Men når jeg holder foredrag og tegner løser jeg det ved at jeg lager en krussedull i blinde, og så kommer nesa og øynene og så videre nærmest av seg selv, basert på krussedullen jeg har laget. Da ser jeg på en måte resten med en gang. Men hvis noen spør om jeg kan tegne for eksempel en pen mann, når jeg står foran masse mennesker, det er mye vanskeligere.

Odd er et egg. Gyldendal Norsk Forlag 2010.

Gjemte seg på do

Odd, fra Odd er et egg, startet muligens som en krusedull som lignet et egg. Det er forøvrig den første barneboken jeg har gapskrattet av. Lisa blir glad når jeg forteller henne det.

            – Det tar jeg som et stort kompliment. Jeg syns det er gøy når jeg leser fra den og foreldrene også ler. Nå har den kommet ut i Danmark og fått veldig god mottagelse. Her hjemme er den trykket i tre opplag. Jeg er litt stolt av den.

            – Hvor mye av deg er det i det du lager?

            – Ganske mye, syns jeg. I hvert fall i mine egne bøker. I Odd er et egg er det mye. Som at jeg alltid har vært veldig dårlig med ball. Akkurat som Odd gikk også jeg på do en gang og gjemte meg fordi vi i gymtimen drev og kastet med en veldig hard ball. Ubevisst lager jeg også av og til ansikter som kan ligne på meg. Det var en som sa at datteren min lignet sånn på Tambar, men Tambar laget jeg jo før jeg fikk barn, så det ble litt rart. Men det skyldes vel at det er noe av meg i Tambar også.

            – Hva med din tokulturelle bakgrunn, kommer den mye til uttrykk?

            – Mine to oldemødre handler jo om det. Men den handler også om det å bli gammel, om døden og andre ting, ikke bare om det å komme fra to kulturer. Jeg vet ærlig talt ikke om det har hatt så mye å si. 

– Vi spiste heller grøt og gikk i teater, enn å spise biff og ikke gå i teater.

Jeg tror det handler mer om hvem mammaen og pappaen min er, enn at pappa kommer fra Gambia. Jeg har ikke reflektert så mye over det. Tror jeg er mer påvirket av at jeg kommer fra et hjem med mye kultur, fylt med både norske og gambiske ting. Mye farger og mye innhold. Jeg og min storesøster Haddy vokste opp mest hos mamma. Vi spiste heller grøt og gikk i teater, enn å spise biff og ikke gå i teater. Mamma var veldig opptatt av å åpne forskjellige dører for oss, og så kunne vi selv velge hvor vi ville gå inn. Hun ville at vi skulle oppleve forskjellige kulturelle uttrykk og så kunne vi se hva vi ble tiltrukket av. Hun dro oss med på musikaler, opera, teater, ballett, kunstutstillinger, helt fra vi var små. I starten var pappa også med, men foreldrene mine skilte seg da jeg var åtte. Mamma hadde veldig stor tro på meg når det gjaldt tegning, og var veldig opptatt av at jeg skulle ha skikkelig utstyr. Hun kjøpte oljemaling til meg da jeg var bare fem år. Ikke at hun presset meg, men hun la forholdene til rette, kan du si.

Kreativt kaos

På den tiden intervjuet finner sted, er Lisa i full gang med å produsere malerier til en utstilling på Galleri Graff i Asker. Pluss ferdigstillelsen av En fisk til Luna. Lisa selger malerier, og trykk av enkelte illustrasjoner, men aldri originaler av sistnevnte. De er nemlig bare halvferdige på papir. Et utgangspunkt for videre bearbeidelse i Photoshop. Det gir mange nye muligheter uten at hun egentlig mister så mye. Farger kan endres, strukturer dempes eller forsterkes. En var og sober akvarell kan fortsatt være det, overført til digitalt format. Faktisk er tastaturet hennes så tilgriset etter uvøren bruk av vannfarger, at det nærmest ligner et akvarellskrin i seg selv. Control (rød), shift (sitrongul) + F (rosa) ser ut til å kunne være kortkommandoen bak øyenskyggen til den mystiske, Cleopatra-inspirerte kvinnen med gullsmykker og rosa turban. Mens alt (grønn), S (sort) + L (blå) ser ut til å være kombinasjonen som gir dystre toner til himmelen i En fisk til Luna. Lisas egentlige akvarellskrin har hun hatt siden hun begynte som illustratør, og det ser selvsagt ut deretter. Det er mildt sagt kaotisk i såvel skrin som i arbeidsrommet.

            
– Jeg er fryktelig dårlig til å ta vare på ting. Det er bare rot, egentlig. Masse er gått til spille, både av skisser og ideer. På nyåret fant Gyldendal ut at de ville ha en bok, og da har jeg en del bilder liggende som jeg tar med til forlaget og så diskuterer vi omkring disse. Og da har jeg gjerne noen ideer knyttet til de ulike bildene. Men det å gå rundt med en skisseblokk i bagen for å notere ned ideer, det er jeg ikke flink til, så det er mye jeg glemmer. Jeg er veldig rotete. Det er bare kaos. Jeg surrer mye. Tråkker på skisser og ... velter kaffekoppen over det som ligger litt på kanten av arbeidsbordet. Jeg må skjerpe meg. Jeg er veldig opptatt av å skape, hele tiden, ikke så flink til å planlegge. Nå jobber jeg på gjesterommet. Det er liten plass, og jeg har ikke noe sted å lagre ting.

Men, det er håp. Lisas ektemann (han fridde til henne dagen før han fikk hennes tegnede kjærlighetserklæring!) skal rive ned uthuset og bygge et nytt atelier til henne, og da får hun i alle fall mye bedre plass. Det er jo det minste en mann som har fått en egen bok fra sin elskede kan gi tilbake. 

Intervjuet er gjort på oppdrag for Kopinor og publisert på Fabelaktig Formidling. Alle foto: Tom Tande 
Her er Lisa Aisatos hjemmeside.