Vakkert virke

For en tid tilbake tok jeg en etisk og moralsk meget høyverdig beslutning som jeg tror vil gi både meg selv og mine etterkommere stor glede: Jeg vil begynne å samle på alle bøker som blir premiert i «Årets Vakreste Bøker».

JEG VIL STARTE MITT PROSJEKT med 2000-årgangen. Om jeg beveger meg ytterligere bakover i tid, gjenstår å se, men det vil ikke overraske meg. Samlemani har en tendens til å bre om seg.

Denne artikkelen er fra Visuelt nr 2, 2001.

Hvorfor er så dette en så høyverdig beslutning? Det enkleste resonnementet som leder til denne påstanden, starter med å sitere designerne bak «Manifesto 2000», samt en av årets hovedfags- studenter ved SHKS, som alle konkluderer med at det å designe bøker er noe av det mest etisk korrekte en grafisk designer eller illustratør kan gjøre. Ved siden av å lage operaplakater og et par andre ting. Hvis dette er riktig, noe f.eks. fjorårets mottaker av «Bokkunstprisen», Aud Gloppen, slett ikke ser bort fra (se intervju annet sted i dette Visuelt), må, etter min mening, også det å samle på det absolutt vakreste resultatet av dette etiske virket, være en handling av til- nærmet samme moralske standard. Helt på linje med f.eks. å frivillig betale for å overvære tre timer lange teaterforestillinger på nynorsk, enda lenger musicals med Øystein Vik i hovedrollen, eller tilbringe hele lørdagskvelden i sofaen med parabolen pekende mot NRK 2.

«Årets Vakreste Bøker» gir så uendelig mye mer for pengene!»

Men, selvfølgelig, med én viktig forskjell: «Årets Vakreste Bøker» gir så uendelig mye mer for pengene! Ja, der er jeg ikke i tvil. La oss ta en rask titt i presentasjonsbrosjyren fra i fjor og se på noe av det vinnerne har å by på. Først ut: Gullvinner i kategori Fotobok; «Historien om Cognac, Calvados og Armagnac». Snobberi og eleganteri i verdensklasse! De tre musketerer i flytende form. Velopplagt, vellagret og velformulert. Hyggeligere lesning har ikke landet med de lange loffene bydd på siden Asterix og Obelix banket vikingene. Og kanskje var de tapre gallernes styrkedrikk nettopp druebrennevin fra Normandie?

Sist ut: Årets aller, aller vakreste; «Himmelsk – mat og mirakler», en dannet, men innstendig oppfordring til å begå den dødssynden vi i Norge er godt i gang med å importere fra USA; fråtseri. Boken Erling Kagge burde kuppe fra Forlaget Geelmuyden.Kiese og sørge for å få relansert og replassert i Grandiosa-disken på Rimi, samt på en veikro eller to.

I tillegg til disse, bl.a: Et par innbundne hauger («Den solbrente mammaen som kledte seg naken for å bli kunst» og «Hando Kjendo») med tegninger av Kim Hiorthøy til langt under en hundrings pr. stykk. «Album», nok et underfundig samarbeidsprosjekt mellom teamet som ga oss «Velkommen til speilet» og visdommen om at vi alle fortsatt er aper (Dahle/Elling). Dessuten: Reisehistorier, vandrehistorier, god natt-historier, kjærlighetshistorier samt verdens vakreste selvmordshistorie, mesterlig skildret i møtet mellom Johann Wolfgang von Goethes tekst, Arne Nøsts illustrasjoner, unge Werthers lidelser og Aud Gloppens koreografi. Og enda er det mye, mye mer av både kunnskap, kultur og kokkekunst i mer enn kurant innpakning. Mao, kanskje verdens beste måte å svi av 10.000 kroner på, med et par hederlige unntak som handler om å gi trengende en noe mer håndfast føde enn den rent åndelige.

Bøker fra paradis

Paradis beskrives gjerne som en hage eller et parklignende område med trær, busker, små vann og harmoni mellom mennesker, dyr (inkludert padder) og elementer. Paradis finnes. Det er helt sant. Ikke bare ett sted, men flere steder. Til og med i Nittedal. Den som av og til ferdes i skog og mark, kommer til paradis rett som det er: En glenne mellom trærne hvor solen, en gnom og en bitteliten fuglekonge kappdrikker morgenduggen på marken - en gruppe høyreiste furuer natur- en av en eller annen forunderlig, kanskje endog okkult grunn har plassert i en perfekt ring, som et samlingssted i en Tolkien-roman, og hvor det er en ledig stubbe i midten, halvt nedsunket i den myke marken grunnet vekten av alle dem som gjennom uminnelige tider har sittet nettopp der med sine eksistensielle tanker og spørsmål - eller en bukett ungbjørk akkurat der stien deler seg, pyntet med det lokale idrettslagets blå og røde bånd som vinker i vinden mens de begge visker forlokkende; velg meg, velg meg!

«Av og til kommer det en taus og furet tømmerhugger til slike steder.»

Av og til kommer det en taus og furet tømmerhugger til slike steder, med øksa lett henslengt over de brede akslene og skreppa og en klunk fjellvann i en taske. Denne tømmerhuggeren er eldre enn skogene han ferdes i, eldre enn myrene han krysser i skumringen, eldre enn ti-takkeren han respektfullt lar bykse over bekken før han selv fyller vannflaska for neste arbeidsdag. Den gamle tømmerhuggeren holder skogen og skapningene der høyere enn seg selv og sitt enkle og beskjedne liv, for han er selv hugget ut av den, han er selv en del av sitt vidstrakte arbeidssteds underfundige kretsløp. Intet menneske har noen gang sett ham, unntatt kanskje Hans Børli én gang, men bare i et glimt, for solen sto lavt og Børli hadde akkurat skremt opp en storfugl som flakset gjennom krattet da arbeidskaren passerte med lette skritt og i ett med skyggene mellom trærne.

Du undres kanskje hvorfor han går slik omkring – i det stille? Jo, denne tømmerkaren har én eneste oppgave; å finne de trærne som gir det absolutt fineste virket, det absolutt beste råmaterialet - hentet direkte fra de ellers så mørke og mektige skogenes flyktige profetier om paradis. For som alle vet: Av trær lager man papir, og av papir lager man bøker. Men det er av denne tømmerhuggerens årsverk man lager årets vakreste bøker! Jeg liker iallfall å se det slik. Jeg ser ingen annen forklaring på den sinnsro og poesi jeg fylles med når jeg blar i en spesielt vakker bok hvor papir, materiale, design og illustrasjoner snakker til meg like samstemt som Guds eget skaperverk på sitt beste. Svulstig? Javisst, men så liker jeg amerikanske filmslutter også. Vil du ha en mer nøktern beskrivelse av min teori? Se Terje Langeggens gullbelønnede bokomslag for Arnfinn Koleruds «Langt frå bambus». Der har tømmerhuggeren akkurat vært på ferde. Virket ligger klart til avhenting. Og det ble til gull!

Hvor lenge var Adam i paradis?

Jeg har tatt min beslutning, den er ugjenkallelig. Men jeg har ikke diskutert den med noen, ikke en gang med min kone, som jeg deler både bokhylle og lommebok med. Det siste er ikke minst viktig da dette, som jeg nevnte, kan komme til å utarte, først og fremst rent praktisk, men også økonomisk. Jeg ser flere farer. At jeg begynner å samle på tidligere årganger, altså før 2000, er én ting – men hva med bøkene som premieres i de ulike kategoriene i «Visuelt»? De blir bedømt av minst like kompetente folk og tatt i betraktning at det ikke finnes noen fasit for hva som er godt og dårlig i vårt fag, vil det antakelig være helt naturlig, ja kanskje endog nødvendig å inkludere disse i prosjektet. Men det stopper ikke her. Jeg er selv utdannet grafisk designer, jeg har til og med laget et bokomslag, og hva med de bøkene jeg mener burde blitt premiert i «Visuelt» eller «Årets Vakreste Bøker», men som ikke blir det? Skal ikke min egen estetiske oppfatning bety noe? Skal jeg bare være en slave av de ulike juryene? Av skiftende trender og smaker? Vil ikke et slikt samleprosjekt først bli interessant i et bredere og mer personlig perspektiv? Dersom jeg virkelig ønsker å imponere venner og bekjente med min boksamling (og det er også et viktig motiv), virkelig ønsker å fremstå med faglig pondus og integritet, bør jeg vel ikke bare være en budbringer av andres oppfatninger, men også selv ha en, eller helst flere? Meninger jeg både kan argumentere for og støtte med gode eksempler. Først da vil vel dette bli en boksamling det står respekt av? Det er nok riktig – men dessverre vil prislappen bli ganske respektfull også.

Slangen i paradis: Evas datter

I utgangspunktet er jeg villig til å beskytte en vakker bok med mitt liv, iallfall livet til den jeg opplever som en trussel mot eventuelle vakre bøker som måtte befinne seg i mitt eie. Mitt fiendebilde i så måte er ikke særlig mangfoldig, det begrenser seg stort sett til min kone.

Men min kone er ikke en hvilken som helst fiende. Min kone, la oss kalle henne Kari, kan øde- legge en bok bare ved å se på den. Kommer hun så langt som til å lese den, går det virkelig ille. Da får jeg den tilbake som et vrak. Et vrak som ikke en gang kan reddes av en dreven preparant utstyrt med tyve kvadratmeter kontaktpapir og femti meter industriteip.

«Men min kone er ikke en hvilken som helst fiende.»

En bok lest av Kari er så dekonstruert, at bare Thure Erik Lunds og Ole Robert Sundes lesere ville kunne få noe ut av den. Så dessverre, det er ingen vei utenom, hun må bøte med livet. Hun blir for farlig å ha luskende omkring. Vi snakker tross alt om en person hvis slagord er: «Det tristeste jeg vet er en bok som ikke er lest» (les: ødelagt). Jeg har altså to grunner som tilsammen utgjør et motiv Roald Dahl i sin tid ville drept for. Og jeg? Jeg får eliminert mitt prosjekts eneste naturlige fiende - og livsforsikringen på 1,5 millioner kroner finansierer dette mitt livs vakreste eventyr like inn i mitt forhåpentligvis ikke altfor snarlige snipp, snapp, snute.

Jeg har tatt min beslutning, jeg er i gang! Jeg dropper Visuelt-vinnerne og egne favoritter. Jeg går kun for det beste. Når dette leses, er avgjørelsen falt, tømmerhuggeren puster ut på en stubbe i Østerdal’n, og jeg vet hvilke nye titler jeg skal innlemme i min samling. Kanskje blir det en av de jeg har illustrert denne artikkelen med? Kanskje ikke. Uansett: Du verden som jeg gleder meg til «Årets Vakreste Bøker» 2001!

Kult å kunne - om Norge

Mine kjære eks-studenter fra Westerdals School of Communication har laget bok, for Schibsted Forlagene. Dermed fikk de erfare at bokdesign, det er kult å kunne.

KULT Å KUNNE OM NORGE er laget etter samme lest som den oversatte suksessen Kult å kunne – iallfall nesten. Der Kult å kunne ble sett på som forferdelig stygg av grafiske designere og andre med greie på det, fordi innholdet øyensynlig bare var kastet ut over sidene av men- nesker totalt blottet for typografiforståelse, form- og fargesans og pedagogiske evner innen informasjonsformidling, er Kult å kunne om Norge nesten blitt for pen og sober, synes jeg, og jeg har greie på det.

Omslagsdesign: Cecilie Leiseth (Obs! Bildene i denne artikkelen er uredigert.)

Men, boken har en egen evne til å gjøre deg glad, vitebegjærlig og lysten på mer av rare, underfundige trivia om temaer du trodde var kjedelige eller iallfall ikke noe for deg. Som for eksempel kapitlene «Nja til EU», «Ibsen og svartedauden», «Matpakka», «Bakglatte ski», «Råning», «Krigshverdag» eller «Hallingdance». Jeg har sett det med mine egne øyne, den treffer målgruppen med et smil. Min niese Mari (21) og hennes kjæreste – som jeg tror ikke leser noe særlig ellers - meldte seg helt ut av familietreffet og gjorde unna boka på en godlynt time. Min sønn på 13 blir myk i blikket og får fort plass til en middels banan mellom munnvikende. Kanskje fordi han slo rett opp på «Sædbanken ønsker innskudd»?

Aaaaatsjooo! – Design og illustrasjon: Linn Thuresson

Min 192 cm høye nevø på 18, med solbriller som kosta hele juni- og julilønna fra Rema, altfor mye after shave, nesten-svart belte i Krav Maga, og som for bare kort tid siden slo ned åtte tjueåringer, iallfall knakk armene på et par av dem, som angrep ham med balltre og slagvåpen en lørdagskveld i Lørenskog, ser ut som en barnehageonkel straks han får boken mellom hendene.

Eventyret om Ola Nordmann – Design og illustrasjon: Maria Hammerstrøm

Jeg vil derfor, uten å nøle, fastslå at til tross for sitt noe for pene ytre og indre, er Kult å kunne om Norge, rett og slett veldig kul å eie, spesielt for familier med medlemmer mellom 11 og 99 år. Derfor er det bare å gratulere mine kjære eks-studenter med vel utført oppdrag! Jeg er stolt av dere. Gratulerer også til redaktør Inger Marit Hansen, og Kristin Stephansen Smith som tok over jobben med å veilede studentene da jeg rømte skolen.

Jo, fordi det hører med til denne folkelige genren å være litt stygg.

Men hvorfor dette maset om bokens pene innpakning? Jo, fordi det hører med til denne folke- lige genren å være litt stygg – tenk bare Guinness rekordbok, eller for den saks skyld Se og Hør eller baksiden av enGrandiosa-pakning. Det hører med, og, i disse tilfellene, øker lesegleden. For på samme måte som det ikke er ordentlig morsomt å lese i Se og Hør om Britney Spears hvis ikke typografien er stygg og bildet, satt litt på skeve og gjerne med en heading lagt halvt over, med all tydelighet viser cellulittene under miniskjørtet og posene under øynene, slik at layout og form understreker det ondsinnede i artikkelen, så blir det litt mer liv i leseopplevelsen når trivia om maur presenteres på en måte som om det er maurene selv som har laget layouten. Som om det stadig i formgivningsprosessen kom en ny maur inn fra en uventet vinkel og la igjen en linje eller to med bokstaver slik at det for leseren til slutt blir som å gå på tur i en maurtue. Temmelig kaotisk, men også ganske spennende.

Monarki vs Republikk – Design og illustrasjon: Jon Arne Berg

Men nå roter jeg meg bort. Sjekk heller ut selv. Her er et knippe oppslag, fotografert på svigers hytte på Nøtterøy i forbindelse med min sønn Sidners 12-årsdag hvor nyutkomne Kult å kunne om Norge var en selvfølgelig presang. Noe storebror på 13 var veldig glad for. Men når sant skal sies har jeg visst – antakelig på instinkt, det bor tross alt en grafisk designer i meg fortsatt - kommet til å plukke ut noen av de mest estetiske oppslagene. Det fins en del mer rølpete sider i boken som treffer genren bedre. Paradoksalt nok er det kanskje noen av de «svakeste» student- ene som har laget de «riktigste» oppslagene.

Klipp ut dine favorittnordmenn – Design og llustrasjon: Malin Redvall

Paragraf 100 – Design og illustrasjon: Helene Hofstad Havro

Fjellrypa

Siri Lill Mannes har én ting til felles med Clark Kent: under den nøytrale journalistimagen, skjuler det seg en kropp som er en superhelt verdig.

FOR OSS SOM IKKE SYNES Hollywood har fostret en troverdig actionheltinne siden Linda Hamilton slo og sparket seg ut av mentalsykehuset i «Terminator 2», er en fotoseanse på Ulriken sammen med TV2s nyhetsanker Siri Lill Mannes et greit plaster på savnet. I et landskap som helt konkret tar pusten fra Atlets utsendte medarbeidere, forflytter hun seg i retning den utvalgte location lett som en edderkopp på en ru gulvplanke.

Intervjuet er hentet fra Atlet - Idrettens egen kulturkrønike, eget forlag 2005. Medintervjuer var Siren Sundland. Fotograf. Julie Pike

Ekspedisjonens eneste mannlige deltaker bærer selvfølgelig den tyngste børen, og bærer like selvfølgelig preg av det. Da er det at dagens tilsynelatende merkeligste kommentar faller. Og det er Siri som slipper den: «Eg kan godt bere bagen, Tom.» Til orientering: Siri bærer på dette tids- punktet allerede en bag. Hun er til overmål kledd i kjole. Bagen jeg bærer veier minst 15 kilo og jeg er dessuten ingen svekling. Der og da overhører jeg bare kommentaren, avfeier den i mitt indre som kokettering. Først mange timer senere går det opp for meg at det antakelig hadde gått helt greit å la Siri bære begge bagene opp de bratte skråningene.

Men hvorfor er vi i det hele tatt på Ulriken? Er det ikke mange fine fotolocations i Bergen by? Siren Sundland, som snakket med Siri noen dager før, har forklaringen.

Rått parti

Om du tar deg ein tur over byfjella i Bergen siste laurdagen i juni, kan det godt hende at du treff på Siri Lill Mannes. Då skal du ikkje la deg lure. Det ser sikkert ut som om ho er på trening der ho spring, men det er ho altså ikkje. Ho feirer fødselsdag: Siri fyller år. Då samlar ho gode venner til ein bursdagsløpetur over Vidden. Dei spring i samla flokk, og ved foten av fjellet skiftar dei frå joggesko til høge hælar. No ventar middag og fest.

«Det finst ikkje noko betre enn å springe inn i eit nytt år»

«Det finst ikkje noko betre enn å springe inn i eit nytt år», seier Siri med smil i stemma. «Eg likar meg best i fart, eg treng å kjenne at pulsen stig. Då skjer det noko med meg, då kjenner eg meg fri. Verkeleg fri.»

Det er Siris idé å fotografere henne i hennes «naturlige miljø»; viddene omkring byen. Hver eneste arbeidsdag (hun jobber én uke på og én uke av) kjører hun den timeslange turen fra mann og barn i Os og inn til Bergen sentrum. Der bærer det ofte rett inn i joggeskoene og opp i fjel- lene. Men selv det å løpe i fjellet er nesten for lett for Siri. Så av og til tar hun på seg en rygg- sekk stappet full av bøker. For å gi seg selv noe å bryne seg på. Bursdagsløpet hennes blir dermed rått parti, mot «gjestene». Enkelte av dem er i så dårlig form at Siris sønn synes litt synd på dem, at mammas tradisjon nesten er en litt stygg affære. Siri ler når hun forteller om sønnens bekymring. Det med bøkene i ryggsekken får jeg ikke høre før på vei hjem, av stylist Julie Botnen. Antakelig var det ikke ment for mine ører, eller lesernes. Antakelig er Siri redd for at det skal oppfattes som skryt, kjekkasprat. Men jeg tar det med. Det er nemlig først da jeg virkelig skjønner forklaringen på Siris definerte muskler, som Julie ikke klarer å slutte å snakke om. Først da forstår jeg at Siris tilbud om å bære bagen var alvorlig ment. Og at hun hadde fikset det greit.

Nyhetsoppleseren er dessuten oppdratt som en gutt.

Krinsmeisteren

Siri har i grunnen alltid trivdest best med høg puls. Det har sikkert noko med arv å gjere. For det gjekk ikkje akkurat stille og roleg for seg då ho vaks opp saman med tre viltre brør på Karmøy. Siri leikeslost, braut handbak og sprang om kapp med brørne. Då ho ikkje lenger klarte å vinna over dei, fann ho andre å konkurrere med. Siri vart krinsmeister i friidrett fleire gonger, mange såg på henne som eit nasjonalt talent. I tillegg spelte ho fotball. Sjølvsagt spelte ho fotball. «Når du veks opp med berre gutar rundt deg, gutar som elskar fotball, då drar du ikkje fram strikke- tøyet,» ler Siri, «då er det berre å kaste seg med i spelet».

I oppveksten leikte Siri berre med gutar. Difor vart det litt av eit sjokk å byrje på skulen. For her oppdaga ho den evige sanninga om at jenter ikkje må få gutelus, og omvendt! Med eitt var ho ekskludert frå gutane, ho vart djupt fortvila. Siri visste ikkje heilt korleis ho skulle leike med jenter. Så ho heldt like godt fram med sitt, ho sprang, hoppa, kasta og spelte fotball gjennom heile oppveksten. Den sterke treningsgleda har ho overført til ungane sine. «Eg har alltid vore opptatt av at ungane skulle vere aktive på eigne premissar. Vi har ei trampoline i hagen, ho må vere den beste investeringa vi nokon gong har gjort. Det er fantastisk å sjå den kroppskontrollen ungane utviklar når dei får boltre seg på den. Hos oss har trening alltid vore ein del av kvardagen, heilt sidan ungane var bitte små har dei vore med oss på trening. No trenar dei sjølv. Det går i symjing, friidrett, turn og fotball. Og om vinteren er det stor stas å reise til fjells og køyre alpint.»

«Eg har alltid vore opptatt av at ungane skulle vere aktive på eigne premissar.»

Eg tenker i mitt stille sinn at det krevst litt kondis for å halde tritt med tempoet til Siri. Eg ser for meg ein hektisk dag med kveldsvakt. På dagen er det førebuingar, middag med familien, ein liten runde med klesvask før det er tid for å kaste seg i bilen og køyre på jobb. Her ventar nye førebuingar, sminke og to direktesendinger.

Knute i nakken

Fotoseansen som i utgangspunktet skulle ta et par timer, har sprengt tidsskjemaet. Siri må ringe nyhetsmakker Thomas Henschien og spørre om han ville bytte vakt. Det er slik at den som har tidligvakt tar 18.30-sendingen alene, og deretter 21-sendingen sammen med makkeren. Den som har senvakt starter med 21-sendingen og tar deretter kveldssendingen alene. Tidligvakten er naturlig nok mest populær, og Thomas har ikke noe imot å bytte. Dermed får Siri en ekstra time før hun må dra på jobb. Fritime. Vaffeltime. Skravletime. Hun forteller om sin første rapport som utenriksreporter i TV2, hvor dårlig jobb hun hadde gjort, men at hun ble reddet av en erfaren fotograf som fint klarte å ta de bildene de trengte på egenhånd. Hårknuten ledelsen hadde fått henne til å knyte i nakken for at tyveåringen skulle se mer autoritær og troverdig ut, hjalp iallfall ingenting. Siri ler hele tiden mens hun gestikulerer ivrig med hendene. Det er som om hun må passe på å få ut alt fjolleriet før hun skal på jobb. TV2s nyhetsopplesere har fått kritikk for at de ler for mye under sending. Det er det kanalens reklamekampanjer kaller glimt i øyet. I Siris tilfelle er akkurat det ikke bare et tomt reklamepåfunn. Glimtet er der hele tiden. Ikke en gang et år på hærens befalsskole, med vinterøvelser med umenneskelig slit og mangel på søvn og mat, har tatt knekken på det. Eller det alvorlige engasjementet for forholdene i Tsjetsjenia, med påfølgende utgivelse av boken «Livvakt i helvete», som handler om den russiske soldaten Aleksandr Vodas sterke fortelling fra krigen.

Det er som om hun må passe på å få ut alt fjolleriet før hun skal på jobb.

Men så er det tid for oppbrudd. Siri skal på jobb, til sminkedamer og værdamer, makker Thomas, sportsidioten Davy Watne, og de nøytrale draktene fra kostymeavdelingen, som på ingen måte yter atleten rettferdighet. Vi skal imidlertid til flyplassen, for vi må skynde oss hjem til 21-nyhetene og se om Siri begynner å le på feil sted, om hun har mistet konsentrasjonen fordi hun ikke har fått sin daglige treningsdose. Fått i gang blodomløpet i hodet. Vi kan jo håpe, men vi tror det ikke.

Snill mamma

«Eg spring ofte før eg skal på jobb. Eg treng å vere skikkeleg skjerpa, ha god sirkulasjon i hovudet før sending. Eg vert roleg av å trene, og eg treng ro for å gjere jobben min skikkeleg. Indre ro heng nøye saman med det å vere fysisk aktiv. Ein vert rett og slett sterkare både i kropp og sjel av å trene. Det hadde nok vore færre som sleit med depresjonar og andre psykiske problem dersom fleire hadde vore fysisk aktive. Men slikt er ofte ein vond sirkel: er ein bakpå og møter motgang, vert det eit ork å trene. Men det er jo nettopp i slike situasjonar at ein verkeleg treng ein sterk kropp.

«No skal eg springe meg ein liten tur aleine, for då vert eg så snill og grei når eg kjem heim att»

Sjøl har eg i grunnen alltid likt meg godt når eg blir sett på prøve. Det er nok ein fordel i den jobben eg har. Men eg veitkor sterk samanhengen er mellom fysikk og psyke. Difor prøver eg å vere i god form foran viktige prestasjonar. Eg hugsar godt då eg skreiv hovudfagsoppgåva om Tsjetsjenia, eit godt stykke ut i prosessen sto eg fullstendig fast. Eg arbeidde febrilsk, men klarte ikkje å komma vidare. Så fann eg ut at eg skulle prøve å springe frå heile problemet. Det fun- gerte strålande! Mens eg sprang meg ein skikkeleg lang tur, kom eg på ei god løysing. Slik kom eg meg vidare. Slik kjem eg meg ofte vidare når eg møter motbør av ulikt slag. Eg treng farten, eg treng å ha litt puls. Om tempoet blir for lågt, då dovnar eg vekk. Så eg er nok ingen golfspel- artype, for å seie det slik.» Det har ungane til Siri skjønt for lengst. Då dei var små, klaga dei seg og sutra litt når mamma ville ut og springe. No har dei slutta med det, for mamma har forklart korleis det heile heng saman: «No skal eg springe meg ein liten tur aleine, for då vert eg så snill og grei når eg kjem heim att,» seier mamma.

See Me!

Illustratør og grafisk designer Cathrine Brandt pushet det først på sin 13 år gamle sønn. Da vennene hans oppdaget det, ville de ha de også. Men til tross for at de som har prøvd det blir fullstendig hekta, selges det foreløpig kun på et par gatehjørner i Oslo. Målgruppen er sårbar ungdom med et behov for å bli sett.

FORFENGELIGHET DREPER. SIKKERT OG ÅRVISST. Både blant barn, ungdom og voksne lemlestes eller dør mange hvert år rett og slett fordi deres forfengelighet stopper dem fra å bruke livreddende produkter som f.eks. redningsvest, bilbelte eller refleks.

Høsten 2000 var ekstrem. Våt og mørk som en eldgammel klosterkjeller fra en av Fantomets krøniker. Dødelig som en svart mamba i kombinasjon med mørke klær og svermerisk vimsing i veikanten. I Oslo var to forfattere iferd med å avslutte arbeidet med en lærebok om trafikkopp- læring rettet mot barn og ungdom. Cathrine Brandt designet boken, som hadde tittelen «Vent!» og var bestilt av Trafikketaten, til en fin diplom i Årets Vakreste Bøker 2002.

See Me! sto på trykk i designmagasinet Visuelt i 2002.

Men det var ikke det beste som kom ut av dette arbeidet. Iallfall ikke sett med øynene til ung- dom med refleksvegring. For under prosessen, under den vannvittige 2000-høsthimmelen, så mørk at den lignet et eneste stort svart hull, fikk Cathrine en lys idé: Hvorfor ikke lage kule, selvlysende merker som barn og unge, og voksne også for den saks skyld, kan klistre rett på klærne? På veskene! På bagene! På skolesekkene! På jeansen! På partykjolen! På huden! Den «ukule» refleksen kamuflert som det «kule» klistremerket. En slik åpenbaring av en idé var det, at hun uten blygsel lot seg inspirere av en av filmverdenens moderne Messias-skikkelser da hun skulle velge navn på firmaet hun måtte etablere for å realisere den.

På skolesekkene! På jeansen! På partykjolen! På huden!

SEEME AS var et faktum ikke lenge etter, med adresse på Nesodden og en ambisjon om å opplyse, for ikke å si frelse alle verdens unge og søkende sjeler. (For Visuelts eldtste og yngste lesere kan jeg opplyse om at den godeste Cathrine Brandt tilhører den generasjonen som satt storøyd og kledelig iført ståpels på første kinorad da Roger Daltry fra The Who i 1975 sang «See me! Hear me! Feel me!» i filmen «Tommy». Den døve, blinde og stumme Tommy ble som kjent flipperspillmester og deretter den nye Messias i en svulstig og fullstendig sinnsyk filmatisering av The Whos rockeopera.)

Hear me!

Dessverre var det mange som syntes Cathrine også virket smått sinnsyk da hun fortalte dem om sine planer. Store og små refleksprodusenter, inkludert 3M Norge, ristet på hodet og sa «lykke til» mens de med mer eller mindre overbærende smil loset henne videre på ferden for å finne potensielle investorer og samarbeidspartnere. Og som i så mange andre historier fra såvel virkelighetens som eventyrenes verden, var det en tilfeldighet som sørget for nytt håp og fremdrift i saken. Et firma i Tønsberg hadde, samme dag som Cathrine ringte dem for å fortelle om sin idé, mottatt et knippe produktprøver fra et firma i Danmark som produserte, ja, nettopp; vaskbare reflekser som kunne klebes på tekstiler. Produktprøvene var designmessig sett akkurat like stygge som alle andre produktprøver frembragt av mennesker som ser det som sin viktigste oppgave her på jorden å skape ytterligere medier for meningsløs logo-eksponering. Men som vi vet i disse design-og-du-skal-vinne-markedet-tider, alt som kan lages stygt kan også lages fint. Og godt hjulpet av et 100.000-kroners stipend fra Statens Nærings- og distriktsutviklingsfond, har Cathrine til nå produsert over et dusin ulike «kolleksjoner» så tøffe at tenåringssønnen frivillig ifører seg dem og kompisene overbyr hverandre for å få kjøpe dem.

Feel me!

Så da er vel suksessen sikret? Dessverre, så enkelt er det nok ikke. Klistremerkene er dyre å produsere, og blir derfor dyre å kjøpe. Her må det store opplag til, og da trengs startkapital av tilsvarende størrelse. En solid investor eller en snill onkel fra Amerika står høyt på Cathrines ønskeliste. Men mens hun kjemper videre sammen med noen få utvalgte forretningsvenner, sørger småtenkte, norske firmaer for ytterligere nedturer. Narvesen f.eks. De tror ikke noe på klistre-refleksene, og vil ikke selge dem i sine butikker. I mellomtiden fortsetter gründeren å drømme og jobbe. En gjeng animerte samarbeidspartnere er under utvikling, for fremstøt på nettet og i bokhandlenes korthyller (med og uten innlagte klistremerker). MTV er lansert som en mulig kanal/partner. Og hva med klær hvor merkene allerede er satt på eller iallfall ligger ved som en mulighet for variasjon? Osv, osv. Det mangler ikke på idéer for hvordan hun skal få produktene sine ut til folket slik at de kan ta og føle på dem og slik oppdage de unike mulig- hetene for selveksponering som de representerer.

Epilog: Noen år etter dette intervjuet var Cathrine i ferd med å gi opp sin satsing, men så fikk hun ved en tilfeldighet samarbeidspartnere og distribusjon i Japan. Og senere i USA. Men fortsatt er det mye som gjenstår før dette kan kalles en ubetingent suksess, også økonomisk. Men ikke la dette skremme deg; bli gründer du også!

Minigolf

Handler golf om å bruke færrest eller flest slag? Derom strides de yngste.

Å BESKRIVE BARNETURNERINGEN som søndag avsluttet golfsesongen på Aas Gård med få ord, ville vært en Birdie. Men bare én pølse til hver av deltakerne, er minst en Eagle! Oversatt: Å snakke med aldersgruppen seks til ni år om golf, kunne gitt Unni Lindell sitater nok til en hel bok. Og når det gjelder pølser, vet alle at en gjennomsnittssyvåring spiser minst tre på en halv- skyet dag, så én er dermed to under par. Altså en Eagle. Men alle var strålende fornøyde likevel. Noe mer du lurer på om golf, pølser, Tiger Woods og Hakadal Golfklubbs barnesatsing? Fortsett å lese.

Fem flighter

20 barn fra nær og fjern deltok, og en halvtime etter at værgudene åpnet det første av i alt 18 små hull i skylaget, gikk første flight ut. (En flight er fire spillere som spiller samtidig.) Neste flight ventet utålmodig bak, men trener og arrangør Mats Øksne var urokkelig.

Anine gjør det morsomste hun vet. Kliner til!

Først da flight 1 var 200 meter unna, fikk den neste begynne å slå. Og selv med tanke på at en av dem var Anine fra Rotnes, en habil syvåring med en pers på 50 meter, var det sikkerhetsmargin god nok. Ikke for det, ifølge Anine er det morsomste ved golf at man får slå så hardt man kan, og så er det «gøy å velge riktig kølle». Og med riktig treff og riktig kølle, kan alt skje ... Men det går bra.

Hva dette uttrykket i Håkons ansikt betyr? Kanskje «Bob bob»?

Om feil køllevalg ødela nærspillet (chip og pitch: slag hvor ballen løftes inn på green-en) for Håkon (8) fra Rotnes, vet jeg ikke, men han beskrev det iallfall som «bob-bob». Og siden det bare minner om, men slett ikke er et ordentlig golfuttrykk, var han snar med å oversette det til «nokså verst».

Hans Bertil og Irja. Kuleste paret på greenen.

Woods vs Olsson

To av dem som hadde reist lengst for å delta, var Irja (8) og Hans Bertil (7) fra Oslo. Nye golf- spillere av året med såvel likheter som ulikheter. Likhetene først. Begge synes golf er kult, begge debuterer på bane denne søndagen, og begge er sikre på at det ikke fins gode kvinnelige golfspillere i Norge. Når jeg nevner «Tutta», demrer det dog for Hans Bertil, men de kommer til at han nok tenker på «Turte» i Blåfjell, og hun spiller ikke golf.

Før de går i gang demonstrerer Hans Bertil en drive.

Så ulikhetene: Irja begynte med golf i mai, Hans Bertil noen dager senere – det er kanskje derfor Irja er sikker på at det gjelder å bruke færrest slag, mens Hans Bertil plutselig blir usikker – Irja liker å slå høyt, Hans Bertil å slå ut av bunk- erne (sandgroper), og å slå over vann. «Det har du aldri gjort,» irettesetter Irja, men vennen har prøvd det på spill og er skråsikker på at det er gøy i virkelig- heten også. Like skråsikker er han på hvor god Tiger Woods egentlig er: «Åtte ganger bedre enn meg!»

Looking good. Men altså åtte ganger dårligere enn hva Tiger Woods ville ha fått til.

Barn&Golf

«Barnesatsingen i Hakadal Golfklubb er ganske godt planlagt for tiden,» opplyser Mats Øksne, som sammen med Mikkel Bøe er trenerne i gruppa Barn&Golf.

Mats Øksne.

«Golf er seriøs idrett, men her er det kun lek og moro.» I Barn&Golf kan de trene, leke og ta ferdighetsmerker: Puttemerket, Bronsemerket, Sølvmerket og Gullmerket. Når de fyller 10, kan de ta Grønt Kort. De blir da med på Nybe- gynnergruppa. Fire år senere gjelder Juniorgruppa. Der har golfklubben to team i dag: Junior B og Elitegruppa. Lyst til å prøve deg? Neste sesong starter om- kring uke 20. Markus (8) har iallfall planen klar. Han skal bli Ånebys svar på Tiger Woods og drukne sin mor i luksusartikler.

Skal det bli luksusliv på Markus mor, må han justere retningen på ballen en smule. Å nei, ballen vi ser er ikke hans.

Det vanskelige i golf er å vite hvilken ball som er din. Resten handler bare om å slå den i hullet.

Hmmmm... du har vel ikke tenkt å ta bilde av meg når jeg slår? Emma (6) er en anelse skeptisk.

Men man venner seg til alt, og slagene sitter tross forstyrrelser fra fotograf.

Trym (5) har en drivende drive.

Trym følger ballen, ser bra ut, men ... oj, var flagget DER?

Bak enhver suksessrik herre, står en forundret kvinne.

Anine slår så hardt hun kan, forhåpentligvis med riktig kølle.

Det er viktig å sjekke forholdene før man spiller.

Ser bra ut, men jeg kan røpe at det gikk bare nesten. Et par riktige golfsko (hører du det, mormor?), så sitter'n.

Martin (8) elsker driven, og det ser man.

Put'en er verre å få til.

- Hei, noen har flyttet på ballen! (Jeg skal ikke sladre, men jeg kan antyde at synderen har en lue hvor det på hver side av pannen er satt av plass til et lite horn.)

Hans Bertil: - Putt sånn som vi lærte på kurset!

Irja: - Jada!

Irja og caddie-pappa evaluerer mellom slagene.

Det er mye tråkking i golf. Reporteren stoppet her.

Pirattaxi til pølsekøen.

Lykken er en hard golfball i neven og en hard fot på pedalen. Men er unge Gustav født sånn eller blitt sånn? Farfar tok iallfall ikke på seg skylda.

Irja og Hans Bertil sjekker at alt går riktig for seg under diplomutdelingen.

Anine ...

... og Håkon kunne ikke komme seg fort nok ut av rampelyset.

Ingen vinnere kåret i golfturneringen. Men Irja vant vist (kvinneklassen) i kampen om den første pølsa.

Denne artikkelen + noen av bildene sto på trykk i avisa Varingen onsdag 29. september 2010.