Mr. Lee er kanskje en humørfylt bajas i reklamefilmene, men privat er han like stillferdig som en sommerfugl i en koreansk bakhage. Men latteren er den samme. Filmen om hans liv derimot, har fått millioner til å gråte.
Det hviler en slags buddha-aktig ro over Chul Ho Lee, bedre kjent som nudelkongen Mr. Lee, den lille, trinne bajasen som entusiastisk videreformidler sin mors livsvisdom for å få trauste nordmenn til å spise nudler fra Sør-Korea. Men om Mr. Lee er sindigheten selv, har hans liv vært alt annet enn harmonisk. Her er kortversjonen: Fostret opp i Korea på ris, grønnsaker og østens filosofi. Krigsflyktning og ufrivillig skilt fra familien i en alder av 14. Kapret som tolk, oppasser og skopusser for de amerikanske styrkene. Såret av granatsplint i kneet kort tid senere. Bragt til Rikshospitalet i Norge fra det nordiske feltsykehuset som ikke maktet å få ham på bena. Som ved et under utskrevet året etter, frisk, men halt for livet. Så fulgte en mer eller mindre strøm- linjeformet karriere: skopusser på gaten, handelsskolestudent, dotømmer, gulvvasker, statist på teater, pikkolo, kokkeskolestudent og til slutt; kokkelærling på Holmenkollen Park Hotel.
Intervjuet er fra et av DnBs kundemagasiner, utgitt 2002. Fotoene av Mr. Lee ble tatt av Kai Myhre.
Derfra bar det til en stipendplass ved hotellfagskolen på Sola og videre ut i Europa hvor han igjen måtte starte forfra, denne gangen som potetskreller. I Tyskland møter han kvinnen som blir hans kone og sammen får de tre døtre: Irina, Sonja (Superkokk på restaurant Magma.) og Anja. Selve nudeleventyret begynner en stund etter at familien har returnert til Norge og Mr. Lee grunnet en fusjon mister sin solide og vel betalte disponentjobb i en bakerikjede. Med to tomme hender, et hode fullt av idéer og en vilje av jern, klarer han omsider å overbevise de første nord- menn om de Sør-Koreanske nudlenes fortreffelighet som middagsbasis og smakfullt alternativ til Toros Rett-i-koppen. Resten er historie. Mr. Lee blir merkevare og kongen av reklame, først på kino, senere på TV. I dag har han solgt rettighetene til Toro, og jobber mest som produktutvik- ler, men fortsatt formidler han lattermildt og energisk sitt budskap: spis nudler, lytt til erfarne mødre, spesielt min mor, og forøvrig kan du gjøre som du vil.
Ikke noe problem
- Du bruker ofte solens posisjon for å beskrive hvordan livet ditt er. Hvor står solen i Mr. Lees liv i dag?
- Tja, når jeg står opp om morgenen er den iallfall oppadgående.
- Står du tidlig opp? Er du en morgenfugl?
- Jeg vet ikke om jeg er morgenfugl, aftenfugl eller nattergal. Har jeg det morsomt om natten er ikke jeg den som legger meg. Så det blir alt ettersom hva jeg skal gjøre neste dag. Hva jeg har planlagt. Som baker sto jeg opp kl. 04.00, det er ikke noe problem.
- Og nå planlegger du nudelfabrikk på Rena?
- Ikke nudelfabrikk, men en fabrikk som skal produsere en produktserie kalt «Taste for the World». Det er ulike typer instant-mat, gryte- og risretter under ett, som du kan varme opp i mikrobølgeovnen og spise rett fra beger.
«Det finnes ikke lommer i likposen.»
Dessverre gikk ikke de første planene som vi hadde håpet. Du vet at når man er blitt litt kjent, slik som jeg er nå, så kommer man fort borti investorer som ikke nødvendigvis har den riktige forståelsen for produktet, for hvordan fabrikkens struktur må være. De er kun interessert i å tjene penger; fort inn og fort ut. Så jeg har hatt litt vanskeligheter med finne de rette samarbeidspart- nerne og skaffe nok kapital. Men nå løsner det, jeg har kommet i kontakt med nye investorer og nå fortsetter vi der vi slapp. Men jeg har mistet ett år og vel så det, uff, bare bråk har det vært.
- Har du noen du kan stole på, noen gode rådgivere?
- Nei, jeg har kun meg selv, og min sunne fornuft. Jeg er en langsom person. Jeg blir ikke bråsint. Jeg reagerer langsomt. Men mens jeg reagerer, så modnes det inni meg.
- Så da kommer det en riktig reaksjon.
- Iallfall bedre enn om man reagerer fort og gæernt. Folk som kjenner meg sier at det er min styrke. Jeg sier ikke det jeg mener i dag, jeg sier det i morgen – kanskje.
- Ja, du er jo totalt forskjellig fra slik du fremstår i reklamen. Hvordan greier du å omstille deg slik? Din skuespillererfaring er jo svært begrenset.
Mr. Lees ansikt sprekker opp i det karakteristiske smilet vi kjenner så godt. Øynene blir nesten helt borte, bare to streker står igjen og han er plutselig prikk lik den stiliserte tegningen på nudelpakningene.
- Ha, ha – det er ikke noe problem.
Den lille mannen gjør en gest som antakelig skal illustrere at han bare «slår på en knapp» for å skifte personlighet.
- Hvordan foregår innspillingene? Bruker du manus?
- Nei, ha, ha, jeg kan ikke bruke manus, det blir bare tull, da blir jeg forstyrret av grammatikk og alt mulig, jeg kan ikke lese riktig. Jeg må bare prate rett ut, og så blir det som det blir. Folkene i reklamebyret er veldig flinke. Også designerne som lager pakningene er veldig flinke.
- Er du involvert i designarbeidet?
- Nei, jeg bare snakker med dem, forteller om hvordan jeg lever, og så er det opp til dem å fange essensen.
«Den som spiser for to er sjelden alene.»
Familien er kjernen
Og Mr. Lee lever, overraskende nok, svært norsk. Leilighet på Skøyen, Volvo i garasjen, kontor i Rosenkrantzgate, og norsk mat på menyen. Både Mr. Lee og døtrene har den innstillingen at de må oppføre seg som menneskene i det landet de er i. Derfor blir det blant annet risengrøt på julaften, stappfull av mandler slik at alle skal få en overraskelse.
- Familien er kjernen, sier han stille. - Ingen kan oppnå suksess med en ødelagt familie. Det samme gjelder for et samfunn, en stat. Sånn som Norge. Norge er harmonisk. Det er viktig. Kan man ikke passe på familien sin, kan man ikke passe på forretningen heller.
- Og døtrene dine er mottagelige for din livsvisdom?
- Jada, de synes det har vært greit å få med seg. Men du vet, det er ikke noe annet enn en veiledning, råd jeg selv har fått av mine foreldre, det er ikke noe jeg har funnet på.
«Etter at du har spist litt, kan du gjøre hva du vil.»
Be happy!
- Men med en så dramatisk historie må det vel være fristende å skrive bok?
- Boken er allerede kommet. Den heter Be happy og er trykket i 350.000 eksemplarer(!) En film basert på boken har gått på tv i Korea. En time og et kvarter lang, med en skuespiller som ligner på meg. Jeg er også med, klippet inn med korte kommentarer. Det er en trist film, du vet, barn- dommen min var ikke bare solskinn. Folk gråter når de ser den. Men nå har jeg det godt. Og det virker som om Mr. Lee omsider har funnet en god kombinasjon av aktiviteter. Én del jobb, én del rekreasjon (golf i eget tempo, fisking uten de store resultatene, men med en og annen dum torsk som blir til suppe), én del familie, og én del reisende i livsvisdom. Ungdomsskoler og videregående skoler tar vel imot Mr. Lee for å høre på hans erfaringer. Han er konge blant de unge, ikke minst takket være reklamefilmene, sin sjarm og sitt ekte engasjement. Ungdommen er ubønnhørlige slik, de gjennomskuer lett det uekte. Mr. Lee er ekte, han nekter å avslutte interv- juet før han har fått med en kortversjon av sitt budskap til de unge: - Livet er ikke vanskeligere enn det man selv gjør det til. Alle fødes vi nakne, og det finnes ikke lommer i likdrakten. Ikke bekymre deg for mye for deg selv. Sett opp en plan, ikke etter dine drømmer, men etter mål som er realistiske for deg. Da når du fjelltoppen.
Mr. Lees fjelltopp akkurat nå er fabrikken på Rena, som han drømmer om skal bli større enn Orkla, og eksportere smaken av Asia til hele Europa. Drøm? Realisme? Uansett utfall: Be happy!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar