JEG HAR FORELSKET MEG i en spansk skjønnhet. Hun er vakker på en litt sliten måte. Som en bakfull Penelope Cruz. Hun menget seg med den spanske adelen i begynnelsen av forrige århundre – og har fortsatt på seg den samme, pittoreske selskapskjolen. I dag tar hun imot film- stjerner fra nær og fjern, til festival og fyll, og lokale roere som er like berømte på hennes kant av verden som David Beckham er i fotballbyen Manchester.
Hun byr på de lekreste gourmetopplevelser, spesielt fra havet, som vugger dovent i hennes dype utringning, også kjent som La Concha - Skjellet. Men, det er ikke lenger gamle fiskere som beiler til henne, men unge surfere som ved hjelp av bølgenes skummende krumspring, kaster seg i hennes favn, gang på gang, til ettermiddagssolen blir rød og det er tid for tapas og øl.
Hun har et litt gutteaktig navn, på spansk: San Sebastián. Men på baskisk blir det mer sving på sakene; Donostia.
Kjære Donostia, vi tilbragte bare en helg sammen, men det var en helg fylt av lidenskap og … ja, tapas og øl, og øl og tapas. Og så var det kvelden vi delte med Elena – du vet, datteren til Juan Mari Arzaks, kongen av den moderne baskiske mattradisjonen – på restaurant Arzak, allerede i 1989 krydret med tre stjerner i Michelin-guiden og fortsatt en sterk opplevelse. Du var ikke sjalu, verken på Elena eller de lokale ungpikene, som prioriterer god mat fremfor moteklær og dyre mobiltelefoner. For slik er det å være i ditt selskap Donostia. Da snakker man ikke om jobbintriger, finanskrise og Tippeligaen, men kikker dypt i hverandres øyne og smatter på en blekksprut hjemmehørende på 2000 meters dyp mens man stiller de store spørsmålene i livet – og hvor det aller viktigste, iallfall for deg Donostia, er om Real Sociedad atter igjen vil bli å finne blant Spanias beste i Primera Divisiòn, eller La Liga, som den nå heter.
Og da jeg, formodentlig etter å ha spist for mye av disse vidunderlige forunderlighetene hvis navn virker å være stjålet fra dikteriske skildringer av en luksusprostituerts lysskye meny for dem som liker total underkastelse (Arroz crujiente con hongos, Caldito de alubia negra con cueso, Cigalas sobre liquen de hongos y algas, Dulce lunático, Sopa y chocolate «entre vine- dos») – og denne menyen gjør da også for ganene det den prostituertes gjør for organene – ikke orker annet enn å ta en taxi rett tilbake til hotellet og sengen, blir du ikke sint, men legger deg sammen med meg og brer din rufsete kjole og ramsalte skjød omkring mine urolige drømmer og skvulpende mage. For slik er du, Donostia. Du elsker alle, og alle er velkomne til å elske deg. Lik en aldrende skjøge på en stille dag, byr du deg frem til alle som har det minste attrå og livs- lyst igjen i kroppen. Det er da jeg kjenner det, Donostia, i hele min stive, norske kropp, at du er min og at jeg er din, og at jeg en gang, etter å ha lært meg ditt språk så flytende at jeg kan få hvem som helst til å tro at jeg er Javier Bardem – iallfall på telefonen – skal komme tilbake og viske deg i øret akkurat det samme som du visket til meg, den natten i mai, 2009.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar