Indianerfortellinger

Lavmelt krigsråd

Tidlig i juni 2009 tok jeg en kveldstur opp til Høldippelen. Solen var i ferd med å gå ned bak tretoppene og vannet lå blikk stille. Da hørte jeg plutselig Sitting Bull, Big Foot og Red Cloud i lavmelt samtale. Det var som om de holdt krigsråd i en usynlig tipi rett ved siden av meg.

Og jeg tenkte på de gamle sioux-høvdingene, hvis furete og krigstrøtte ansikter var som hugget i stein. At kanskje sitter de nettopp der, inne i steinen ved bredden, og venter på at noen skal komme og hugge dem ut igjen. Til et nytt og bedre liv, her i Nittedal. Og jeg kom i hu det gamle huggjernet i garasjen, og det faktum, at når jeg virkelig tenker etter, så savner jeg litt å ha en hobby.

Gudenes helbredende krefter

Hvis du svømmer langs bredden av Høldippelen, i det området der ungdommene har bygget et stupetårn mellom trærne, vil du tydelig kunne kjenne at vannet har en livgivende virkning. Du vil oppleve at støle lemmer blir myke, at verkende sår gror og at myggstikk, vorter og ondartede føflekker renner av deg som skitt i dusjen. Dette er overhodet ikke merkelig, men har sin helt naturlige forklaring. Alt du behøver å gjøre for å se årsaken til fenomenet, er å legge hodet litt på skjeve og betrakte klippene i vannkanten.

Da vil du få øye på Gahe, også kalt Ga’an, gudene som nord-amerikas indianerne mente var bosatt inne i fjell, og som alle hadde magiske og helbredende krefter. Under dansen til ære for Gahe, malte indianerne seg i ulike, sterke farger for hver gud. Men det var den grå guden, selv om han fremsto som en klovn, som var den mektigste av dem alle. Ta et par turer frem og tilbake forbi Høldippelens Gahe’r, forbi klovnen, hvis du tør. Jeg garanterer, du vil føle deg som et helt nytt menneske. Eventuelt som en klovn.

Big Heads

Blant indianernes mange guder, var Big Heads (Iroquois), blant de mest fryktede. Big Heads var gigantiske hoder uten kropp, som fløy omkring med stormene. Og som likte godt å spise mennesker. Med det været som er nå for tiden, er det slett ikke utenkelig at et av dem kan ha havnet her, i Nittedal. Bad aldri i Høldippelen alene!

Den lille totempelen

Midt ute på Høldippelen, bare synlig på stille kvelder, flyter det en liten totempel. Den er vakkert dekorert med blått og orange, og litt rødt. Som en bredbent kriger står den der. Med armene reist mot himmelen. Krigsmalt? Kanskje. Men like gjerne bare pyntet for fest og dans. Den står der nesten urørlig i ettermiddagssolen og venter på deg. På dine bare føtter. Din våte, tynne hud. Dine forventningsfulle skritt og frydefulle hvin.

Men du må nærme deg den langsomt, uten store fakter og sprell. Ellers glir den unna, løser seg opp, som en luftspeiling i ørkenen, som en drøm du klamrer deg så hardt til at den i stedet bare plutselig forsvinner. Lik en gammel, halt indianer, som helt alene og iført sitt flotteste skrud, en morgen har forlatt landsbyen før noen våknet og gått opp på det hellige fjellet for å møte sine guder.