See Me!

Illustratør og grafisk designer Cathrine Brandt pushet det først på sin 13 år gamle sønn. Da vennene hans oppdaget det, ville de ha de også. Men til tross for at de som har prøvd det blir fullstendig hekta, selges det foreløpig kun på et par gatehjørner i Oslo. Målgruppen er sårbar ungdom med et behov for å bli sett.

FORFENGELIGHET DREPER. SIKKERT OG ÅRVISST. Både blant barn, ungdom og voksne lemlestes eller dør mange hvert år rett og slett fordi deres forfengelighet stopper dem fra å bruke livreddende produkter som f.eks. redningsvest, bilbelte eller refleks.

Høsten 2000 var ekstrem. Våt og mørk som en eldgammel klosterkjeller fra en av Fantomets krøniker. Dødelig som en svart mamba i kombinasjon med mørke klær og svermerisk vimsing i veikanten. I Oslo var to forfattere iferd med å avslutte arbeidet med en lærebok om trafikkopp- læring rettet mot barn og ungdom. Cathrine Brandt designet boken, som hadde tittelen «Vent!» og var bestilt av Trafikketaten, til en fin diplom i Årets Vakreste Bøker 2002.

See Me! sto på trykk i designmagasinet Visuelt i 2002.

Men det var ikke det beste som kom ut av dette arbeidet. Iallfall ikke sett med øynene til ung- dom med refleksvegring. For under prosessen, under den vannvittige 2000-høsthimmelen, så mørk at den lignet et eneste stort svart hull, fikk Cathrine en lys idé: Hvorfor ikke lage kule, selvlysende merker som barn og unge, og voksne også for den saks skyld, kan klistre rett på klærne? På veskene! På bagene! På skolesekkene! På jeansen! På partykjolen! På huden! Den «ukule» refleksen kamuflert som det «kule» klistremerket. En slik åpenbaring av en idé var det, at hun uten blygsel lot seg inspirere av en av filmverdenens moderne Messias-skikkelser da hun skulle velge navn på firmaet hun måtte etablere for å realisere den.

På skolesekkene! På jeansen! På partykjolen! På huden!

SEEME AS var et faktum ikke lenge etter, med adresse på Nesodden og en ambisjon om å opplyse, for ikke å si frelse alle verdens unge og søkende sjeler. (For Visuelts eldtste og yngste lesere kan jeg opplyse om at den godeste Cathrine Brandt tilhører den generasjonen som satt storøyd og kledelig iført ståpels på første kinorad da Roger Daltry fra The Who i 1975 sang «See me! Hear me! Feel me!» i filmen «Tommy». Den døve, blinde og stumme Tommy ble som kjent flipperspillmester og deretter den nye Messias i en svulstig og fullstendig sinnsyk filmatisering av The Whos rockeopera.)

Hear me!

Dessverre var det mange som syntes Cathrine også virket smått sinnsyk da hun fortalte dem om sine planer. Store og små refleksprodusenter, inkludert 3M Norge, ristet på hodet og sa «lykke til» mens de med mer eller mindre overbærende smil loset henne videre på ferden for å finne potensielle investorer og samarbeidspartnere. Og som i så mange andre historier fra såvel virkelighetens som eventyrenes verden, var det en tilfeldighet som sørget for nytt håp og fremdrift i saken. Et firma i Tønsberg hadde, samme dag som Cathrine ringte dem for å fortelle om sin idé, mottatt et knippe produktprøver fra et firma i Danmark som produserte, ja, nettopp; vaskbare reflekser som kunne klebes på tekstiler. Produktprøvene var designmessig sett akkurat like stygge som alle andre produktprøver frembragt av mennesker som ser det som sin viktigste oppgave her på jorden å skape ytterligere medier for meningsløs logo-eksponering. Men som vi vet i disse design-og-du-skal-vinne-markedet-tider, alt som kan lages stygt kan også lages fint. Og godt hjulpet av et 100.000-kroners stipend fra Statens Nærings- og distriktsutviklingsfond, har Cathrine til nå produsert over et dusin ulike «kolleksjoner» så tøffe at tenåringssønnen frivillig ifører seg dem og kompisene overbyr hverandre for å få kjøpe dem.

Feel me!

Så da er vel suksessen sikret? Dessverre, så enkelt er det nok ikke. Klistremerkene er dyre å produsere, og blir derfor dyre å kjøpe. Her må det store opplag til, og da trengs startkapital av tilsvarende størrelse. En solid investor eller en snill onkel fra Amerika står høyt på Cathrines ønskeliste. Men mens hun kjemper videre sammen med noen få utvalgte forretningsvenner, sørger småtenkte, norske firmaer for ytterligere nedturer. Narvesen f.eks. De tror ikke noe på klistre-refleksene, og vil ikke selge dem i sine butikker. I mellomtiden fortsetter gründeren å drømme og jobbe. En gjeng animerte samarbeidspartnere er under utvikling, for fremstøt på nettet og i bokhandlenes korthyller (med og uten innlagte klistremerker). MTV er lansert som en mulig kanal/partner. Og hva med klær hvor merkene allerede er satt på eller iallfall ligger ved som en mulighet for variasjon? Osv, osv. Det mangler ikke på idéer for hvordan hun skal få produktene sine ut til folket slik at de kan ta og føle på dem og slik oppdage de unike mulig- hetene for selveksponering som de representerer.

Epilog: Noen år etter dette intervjuet var Cathrine i ferd med å gi opp sin satsing, men så fikk hun ved en tilfeldighet samarbeidspartnere og distribusjon i Japan. Og senere i USA. Men fortsatt er det mye som gjenstår før dette kan kalles en ubetingent suksess, også økonomisk. Men ikke la dette skremme deg; bli gründer du også!