Siri Lill Mannes har én ting til felles med Clark Kent: under den nøytrale journalistimagen, skjuler det seg en kropp som er en superhelt verdig.
FOR OSS SOM IKKE SYNES Hollywood har fostret en troverdig actionheltinne siden Linda Hamilton slo og sparket seg ut av mentalsykehuset i «Terminator 2», er en fotoseanse på Ulriken sammen med TV2s nyhetsanker Siri Lill Mannes et greit plaster på savnet. I et landskap som helt konkret tar pusten fra Atlets utsendte medarbeidere, forflytter hun seg i retning den utvalgte location lett som en edderkopp på en ru gulvplanke.
Intervjuet er hentet fra Atlet - Idrettens egen kulturkrønike, eget forlag 2005. Medintervjuer var Siren Sundland. Fotograf. Julie Pike
Ekspedisjonens eneste mannlige deltaker bærer selvfølgelig den tyngste børen, og bærer like selvfølgelig preg av det. Da er det at dagens tilsynelatende merkeligste kommentar faller. Og det er Siri som slipper den: «Eg kan godt bere bagen, Tom.» Til orientering: Siri bærer på dette tids- punktet allerede en bag. Hun er til overmål kledd i kjole. Bagen jeg bærer veier minst 15 kilo og jeg er dessuten ingen svekling. Der og da overhører jeg bare kommentaren, avfeier den i mitt indre som kokettering. Først mange timer senere går det opp for meg at det antakelig hadde gått helt greit å la Siri bære begge bagene opp de bratte skråningene.
Men hvorfor er vi i det hele tatt på Ulriken? Er det ikke mange fine fotolocations i Bergen by? Siren Sundland, som snakket med Siri noen dager før, har forklaringen.
Rått parti
Om du tar deg ein tur over byfjella i Bergen siste laurdagen i juni, kan det godt hende at du treff på Siri Lill Mannes. Då skal du ikkje la deg lure. Det ser sikkert ut som om ho er på trening der ho spring, men det er ho altså ikkje. Ho feirer fødselsdag: Siri fyller år. Då samlar ho gode venner til ein bursdagsløpetur over Vidden. Dei spring i samla flokk, og ved foten av fjellet skiftar dei frå joggesko til høge hælar. No ventar middag og fest.
«Det finst ikkje noko betre enn å springe inn i eit nytt år»
«Det finst ikkje noko betre enn å springe inn i eit nytt år», seier Siri med smil i stemma. «Eg likar meg best i fart, eg treng å kjenne at pulsen stig. Då skjer det noko med meg, då kjenner eg meg fri. Verkeleg fri.»
Det er Siris idé å fotografere henne i hennes «naturlige miljø»; viddene omkring byen. Hver eneste arbeidsdag (hun jobber én uke på og én uke av) kjører hun den timeslange turen fra mann og barn i Os og inn til Bergen sentrum. Der bærer det ofte rett inn i joggeskoene og opp i fjel- lene. Men selv det å løpe i fjellet er nesten for lett for Siri. Så av og til tar hun på seg en rygg- sekk stappet full av bøker. For å gi seg selv noe å bryne seg på. Bursdagsløpet hennes blir dermed rått parti, mot «gjestene». Enkelte av dem er i så dårlig form at Siris sønn synes litt synd på dem, at mammas tradisjon nesten er en litt stygg affære. Siri ler når hun forteller om sønnens bekymring. Det med bøkene i ryggsekken får jeg ikke høre før på vei hjem, av stylist Julie Botnen. Antakelig var det ikke ment for mine ører, eller lesernes. Antakelig er Siri redd for at det skal oppfattes som skryt, kjekkasprat. Men jeg tar det med. Det er nemlig først da jeg virkelig skjønner forklaringen på Siris definerte muskler, som Julie ikke klarer å slutte å snakke om. Først da forstår jeg at Siris tilbud om å bære bagen var alvorlig ment. Og at hun hadde fikset det greit.
Nyhetsoppleseren er dessuten oppdratt som en gutt.
Krinsmeisteren
Siri har i grunnen alltid trivdest best med høg puls. Det har sikkert noko med arv å gjere. For det gjekk ikkje akkurat stille og roleg for seg då ho vaks opp saman med tre viltre brør på Karmøy. Siri leikeslost, braut handbak og sprang om kapp med brørne. Då ho ikkje lenger klarte å vinna over dei, fann ho andre å konkurrere med. Siri vart krinsmeister i friidrett fleire gonger, mange såg på henne som eit nasjonalt talent. I tillegg spelte ho fotball. Sjølvsagt spelte ho fotball. «Når du veks opp med berre gutar rundt deg, gutar som elskar fotball, då drar du ikkje fram strikke- tøyet,» ler Siri, «då er det berre å kaste seg med i spelet».
I oppveksten leikte Siri berre med gutar. Difor vart det litt av eit sjokk å byrje på skulen. For her oppdaga ho den evige sanninga om at jenter ikkje må få gutelus, og omvendt! Med eitt var ho ekskludert frå gutane, ho vart djupt fortvila. Siri visste ikkje heilt korleis ho skulle leike med jenter. Så ho heldt like godt fram med sitt, ho sprang, hoppa, kasta og spelte fotball gjennom heile oppveksten. Den sterke treningsgleda har ho overført til ungane sine.
«Eg har alltid vore opptatt av at ungane skulle vere aktive på eigne premissar.»
Eg tenker i mitt stille sinn at det krevst litt kondis for å halde tritt med tempoet til Siri. Eg ser for meg ein hektisk dag med kveldsvakt. På dagen er det førebuingar, middag med familien, ein liten runde med klesvask før det er tid for å kaste seg i bilen og køyre på jobb. Her ventar nye førebuingar, sminke og to direktesendinger.
Knute i nakken
Fotoseansen som i utgangspunktet skulle ta et par timer, har sprengt tidsskjemaet. Siri må ringe nyhetsmakker Thomas Henschien og spørre om han ville bytte vakt. Det er slik at den som har tidligvakt tar 18.30-sendingen alene, og deretter 21-sendingen sammen med makkeren. Den som har senvakt starter med 21-sendingen og tar deretter kveldssendingen alene. Tidligvakten er naturlig nok mest populær, og Thomas har ikke noe imot å bytte. Dermed får Siri en ekstra time før hun må dra på jobb. Fritime. Vaffeltime. Skravletime. Hun forteller om sin første rapport som utenriksreporter i TV2, hvor dårlig jobb hun hadde gjort, men at hun ble reddet av en erfaren fotograf som fint klarte å ta de bildene de trengte på egenhånd. Hårknuten ledelsen hadde fått henne til å knyte i nakken for at tyveåringen skulle se mer autoritær og troverdig ut, hjalp iallfall ingenting. Siri ler hele tiden mens hun gestikulerer ivrig med hendene. Det er som om hun må passe på å få ut alt fjolleriet før hun skal på jobb. TV2s nyhetsopplesere har fått kritikk for at de ler for mye under sending. Det er det kanalens reklamekampanjer kaller glimt i øyet. I Siris tilfelle er akkurat det ikke bare et tomt reklamepåfunn. Glimtet er der hele tiden. Ikke en gang et år på hærens befalsskole, med vinterøvelser med umenneskelig slit og mangel på søvn og mat, har tatt knekken på det. Eller det alvorlige engasjementet for forholdene i Tsjetsjenia, med påfølgende utgivelse av boken «Livvakt i helvete», som handler om den russiske soldaten Aleksandr Vodas sterke fortelling fra krigen.
Det er som om hun må passe på å få ut alt fjolleriet før hun skal på jobb.
Men så er det tid for oppbrudd. Siri skal på jobb, til sminkedamer og værdamer, makker Thomas, sportsidioten Davy Watne, og de nøytrale draktene fra kostymeavdelingen, som på ingen måte yter atleten rettferdighet. Vi skal imidlertid til flyplassen, for vi må skynde oss hjem til 21-nyhetene og se om Siri begynner å le på feil sted, om hun har mistet konsentrasjonen fordi hun ikke har fått sin daglige treningsdose. Fått i gang blodomløpet i hodet. Vi kan jo håpe, men vi tror det ikke.
Snill mamma
«Eg spring ofte før eg skal på jobb. Eg treng å vere skikkeleg skjerpa, ha god sirkulasjon i hovudet før sending. Eg vert roleg av å trene, og eg treng ro for å gjere jobben min skikkeleg. Indre ro heng nøye saman med det å vere fysisk aktiv. Ein vert rett og slett sterkare både i kropp og sjel av å trene. Det hadde nok vore færre som sleit med depresjonar og andre psykiske problem dersom fleire hadde vore fysisk aktive. Men slikt er ofte ein vond sirkel: er ein bakpå og møter motgang, vert det eit ork å trene. Men det er jo nettopp i slike situasjonar at ein verkeleg treng ein sterk kropp.
«No skal eg springe meg ein liten tur aleine, for då vert eg så snill og grei når eg kjem heim att»
Sjøl har eg i grunnen alltid likt meg godt når eg blir sett på prøve. Det er nok ein fordel i den jobben eg har. Men eg veitkor sterk samanhengen er mellom fysikk og psyke. Difor prøver eg å vere i god form foran viktige prestasjonar. Eg hugsar godt då eg skreiv hovudfagsoppgåva om Tsjetsjenia, eit godt stykke ut i prosessen sto eg fullstendig fast. Eg arbeidde febrilsk, men klarte ikkje å komma vidare. Så fann eg ut at eg skulle prøve å springe frå heile problemet. Det fun- gerte strålande! Mens eg sprang meg ein skikkeleg lang tur, kom eg på ei god løysing. Slik kom eg meg vidare. Slik kjem eg meg ofte vidare når eg møter motbør av ulikt slag. Eg treng farten, eg treng å ha litt puls. Om tempoet blir for lågt, då dovnar eg vekk. Så eg er nok ingen golfspel- artype, for å seie det slik.» Det har ungane til Siri skjønt for lengst. Då dei var små, klaga dei seg og sutra litt når mamma ville ut og springe. No har dei slutta med det, for mamma har forklart korleis det heile heng saman: «No skal eg springe meg ein liten tur aleine, for då vert eg så snill og grei når eg kjem heim att,» seier mamma.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar