Lord of the Books

Han ser ut som en forvirrende blanding av Ole Kopreitan og Gandalv fra Lord of the Rings og står bak et betydelig antall prisbelønnede magasin- og bokomslag. Dessuten er festslipsene hans berømte. Slikt blir det Klassikerpris av.

Visuelt 2002.

EN ARTIKKEL OM BERNHATD BLATCH (Bernie blant ... ja, blant de fleste i grunnen), den første vinneren av Grafills nyopprettede Klassikerprisen, kan begynne på minst en million ulike måter. Jeg velger å starte med å utnevne ham til Lord, fordi det å gi noen Klassikerprisen vel må være det nærmeste vi i Norge kommer å adle noen, iallfall innen vårt fag. For å bli adlet holder det imidlertid sjelden bare å være en dyktig fagutøver – man må i tillegg være en hedersmann på alle mulige måter. Det er Bernie - og det er det mange som er enige med meg i. For eksempel blir alle jeg snakker med glade når de hører at jeg skal skrive om ham. Og jeg har fortalt det til mange. Dernest sammenligner jeg ham med atommotstander Ole Kopreitan og trollmannen Gandalv fra Tolkiens Lord of the Rings. Det går selvfølgelig mest på utseendet. Men ikke bare. For visst kan man si at det er noe Kopreitansk over Bernies stillferdige og utrettelige engasje- ment for illustrasjonsfaget generelt, og den gode idé spesielt. Selv om han selv nok vil bli noe brydd over akkurat den sammenligningen. Trollmannen Gandalv får symbolisere to ting; Bernies autoritet og popularitet i miljøet, samt det eventyrlige i hans hyperrealistiske illustra- sjonsprosjekter. Den nitidige og Tolkien-aktige tilnærmingen til hver jobb, hvor detalj på detalj studeres, utpensles og legges lag på lag til noen «mursteiner» av noen illustrasjoner, fra tid til annen så planlagte og detaljrike at det er godt mulig å bukke under i prosessen. Men så beskriv- er han da også selv arbeidet etter den innledende idéfasen som et aldri så «lite helvete», hvor han mang en gang gjennom årene har spurt seg selv om hvorfor i all verden han ikke bare skifter stil. Hvordan han likevel har holdt ut? Ved alltid å jobbe med nye idéer på nye oppdrag samtid- ig som han fullfører den illustrasjonen han holder på med. De mange fornøyelige festslipsene får symbolisere både fag- og festutøveren Bernie. Bernie føler seg nemlig forpliktet til å være med der det skjer, for å holde seg orientert. Derfor er det helt naturlig for ham å stille på de faglige og sosiale arrangementene som er (og han stikker ikke bare innom, men er derimot som regel den første som kommer og den siste som går), og derfor var det også helt naturlig for ham å sitte på første rad på årets Visuelt-utdeling, sammen med sin kone og illustratørkollega, Ingerlise Kongsgaard. Antakelig hadde han sittet der helt siden konferansieren testet vitsene sine på to teknikere og en tom sal, og antakelig satt han der, eller mer sannsynlig i baren, til de to kattene i Odins vei 11 i Bærum begynte å bli urolige.

Jeg møtte Bernie første gang i 1979, på omslaget til John Irvings «Garps bok».

Jeg møtte Bernie første gang i 1979, på omslaget til John Irvings «Garps bok». Den gang var han bare et navn for meg. Et utenlandsk navn jeg som tegneinteressert 18-åring selvsagt la merke til, all den tid han var kunstneren bak omslaget på boken som for alvor fikk meg til å ta skrittet fra Morgan Kane og over til mer «høyverdig» litteratur. Da mannen bak det viktigste omslaget siden «Der ørnene dør» siden materialiserte seg i egen, rufsete person på Westerdal fire år senere, husket jeg fortsatt Garp, Jenny Fields, Michael Milton, Roberta, Bonkers og de andre, men hadde glemt Bernard. Sammen med sin mangeårige makker og venn, Alan Mackenzie Robinson, underviste han i illustrasjon. Bare noen uker tidligere hadde Truls Helweg spurt ham om han kunne tenke seg å undervise på reklameskolen. – Hva skal jeg gjøre der - på en reklame- skole? undret illustratøren, som de to foregående årene hadde undervist i faget på Statens Hånd- verk og Kunstindustriskole. – Fortell om idéutvikling og sånt, svarte Helweg, og Bernie takket etterhvert ja, på én betingelse; han ville ha med seg ulike gjestelærere hver gang. Det var greit, og førstemann ut var altså Alan, en landsmann han hadde møtt bare kort tid før, fordi engelsk- menn i fremmede land gjerne møtes for å utveksle erfaringer. Samarbeidet gikk imidlertid så bra, at Bernie ikke fant noen grunn til å skifte ut Alan, og da jeg møtte dem i min første illustrasjons- time høsten -83, trodde jeg de hadde kjent hverandre et halvt liv. Jeg syntes de stinket som illustrasjonslærere, men var hellig overbevist om at de var Norges morsomste menn. (Dette var lenge før Harald og Bård.) Etterhvert kom jeg i et fryktelig dilemma. Skulle jeg møte opp til hver time bare for underholdningens skyld, eller skulle jeg bli hjemme og gjøre det Bernie og Alan «nektet» å la oss gjøre på skolen; illustrere. Jeg valgte det siste, og dermed ble jeg i grunnen aldri helt kjent med de to underlige figurene. Men jeg forsto budskapet deres: bli gode idéutviklere og ring oss når dere trenger illustratører – for uansett hva dere finner på, vil vi alltid være bedre illustratører enn dere. Kanskje litt arrogant, men formidlet med glimt i øyet. Forøvrig var det helt sant. For meg, som syntes jeg hadde bra dreis på idéene og gjerne ville lære å male gress, marmor, stein, fløyel og morkne treplater som bare Bernie og noen klassiske renessanse- malere har gjort det, ble dette budskapet helt feil. For de fleste andre av de utallige Westerdal-elevene de har hatt gjennom årene, var det imidlertid helt greit, og Bernie opplever stadig at gamle elever bruker ham eller anbefaler andre å bruke ham. Det setter han stor pris på.

Et av Bernies nyere arbeider.

I forbindelse med denne artikkelen møter jeg Bernie i hans hjem i Bærum. Det er kort tid før han skal i fotostudio og portretteres som en slags grandpa Ken, i stil med resten av årets Barbie-inspirerte Visuelt-profil signert Tank Design. Det spørs om fotografen har fargefiltre, softbokser og blitzer nok til å viske vekk sporene av et langt liv og nesten like langt virke i illustrasjons- kunstens tjeneste. Ja, faktisk to liv; først i England, så i Norge. To liv, to familier, to mangslung- ne karrierer. Den første, som startet hos Carlton Artists i London i 1952, og som gikk via BBC Television, Thames Television og undervisning ved Richmond College, Leicester Polytechnic og Kingston Polytechnic – og den andre, som startet hos Ted Bates i Oslo i 1978, og som siden har inkludert undervisning på SHKS og Westerdals, alt ved siden av en lang frilanskarriere som startet i 1959 og ennå ikke er over. Jeg tror ikke fotografen klarer å viske bort alt dette – jeg håper iallfall ikke det.

Her er spor på spor av ekte, levd liv og kunst.

Når Bernie viser meg rundt i huset og i arbeidshulen i kjelleren, slår det meg at stort lenger unna Barbie og Kens plastikkliv, eller for den saks skyld deler av reklame- og designbransjens lik- somverden med kreative tenkehuler og eurekaegg eller campingvogner plassert sentralt i dyre lokaler innredet av interiørarkitekter bare Robert Stoltenberg kunne portrettert på film, kommer man ikke. Her er spor på spor av ekte, levd liv og kunst. Noen ferske, andre mer falmet. Vegger, hyller, esker og permer fulle av referanser – små «images» i alle typer materialer; papir, plastikk, blikk, tre etc., samlet på reiser på flere kontinenter gjennom et halvt hundre år. Disse er forklar- ingen på at Bernie vet hvordan alt ser ut, hvordan alt en gang var, hvordan ting virker. Jeg blir lei meg for at jeg ikke har med en fotograf, og lover Bernie og meg selv å komme tilbake en annen gang, i en annen forbindelse, i et annet liv. Pensjonistlivet, kanskje. Som har banket på døren i Odins vei 11 en stund, men som foreløpig bare er blitt mistroisk snust på av to katter, ditto skult på gjennom vinduet i vinterhagen av innehaveren selv, og aldri sluppet inn, til tross for at Bernie «offisielt» pensjonerte seg for to år siden. Fortsatt underviser han, fortsatt illustrerer han, fortsatt inspirerer han – fortsatt er han inspirert. Men han orker ikke stresse lenger. Slik som i begynnelsen, hos BBC, da han sammen med en kollega hver dag laget 12 vignettillustrasjoner som måtte være ferdige tidlig ettermiddag, for så å vises på lufta fra kl. 18.00 og utover kvelden.
Nå går det betydelig saktere. I skrivende stund holder han på med en teaterplakat for stykket «Drømmen om Narnia». Han viser meg et oppriss av hvordan illustrasjonen skal bli. De ulike elementene og figurene er i ferd med å komme på plass. Nå skal de forsiktig overføres til et annet papir før han kan begynne på selve illustrasjonen. Begynne å male. En fullstendig steinaldersk måte å jobbe på. Han er fullstendig klar over det selv, men skjønner ikke hvordan dagens unge tør å jobbe direkte på «originalen», på utgangspunktet. For hva om noe går galt? Da må de begynne helt på nytt.

Den er som et objekt i en fortelling

av Jorge Luis Borges

Jeg fatter interesse for platen tegningen er klebet opp på. Bernie har selvsagt en tegneplate i tre, på størrelse med et A3-ark, og minst like gammel som han selv. Brun, tørr og sprukken er den, lik et landskap som gjennom år er blitt utnyttet, drevet rovdrift på, tømt for ressurser, uten å bli tilført den næringen det trenger for å gi nytt liv til jorda og sårt tiltrengte inntekter til den fattige bonden som forvalter den. Men da ser jeg det. Akkurat i det øyeblikket solen titter frem bak en sky og sender noen spede stråler på Bærums prydbusker, bikkjer, katter og kondisjonerte hjem- mearbeidende husmødre eller -fedre (herunder ikke illustratører), ser jeg det. Akkurat idet sol- lyset trenger gjennom syrinene og avslører at vinduet over Bernies arbeidspult så avgjort trenger å pusses, akkurat i dette øyeblikket ser jeg det, at jeg selvfølgelig har tatt fullstendig feil. Lyset som treffer treplaten får den til å gløde varmt. Dette er ikke bare en uttørret treplate, en markspist plankebit fra en havarert skonnert - dette er en livskraftig åkerlapp med godt jordsmonn for en som dyrker illustrasjonskunsten med like nennsom hånd som Graham Greene bygde opp sine psykologiske dramaer, som John Irving skaper sine fargerike og intrikate karakterer. Den varme løden og patinaen i treverket er som en gjenspeiling av patinaen som hefter ved Bernie selv, ved hans lange virke og imponerende karriere. Jeg gjenkjenner denne treplaten som eksakt den samme treplaten Bernie først gjenskapte og deretter malte seg selv på, som et ikon, den gangen i 1990. Iillustrasjonen prydet forsiden av Byrånytt, og er blitt en av hans aller mest kjente verk, belønnet med sølv i Gullblyanten samme år. Det er fra denne treplaten Bernie hentet fram furene, slitet, vanæren og lidelsene i ansiktene til Geronimo, Sitting Bull, Lille Kråke, Røde Sky, Stående Bjørn, Ouray og de andre indianerne på omslaget til Dee Browns «Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee». Jeg har ikke hans ord for det, men jeg vet da hva jeg selv ser. Og jeg ser plutselig at det slett ikke er gjennom alle samleobjektene og bildene på veggene Bernie ser verden slik han gjør i illustrasjonene sine, det er gjennom treplaten like foran ham. Alt rundt arbeidsbordet er bare staffasje, kos, om du vil. Det er treplaten som gjelder. Den er som et objekt i en fortelling av Jorge Luis Borges – et objekt som fungerer som et speil, eller snarere en laby- rint eller et kaleidoskop man kan kikke inn i og finne sin private versjon av verden, sin virkelig- het, sin visjon. Ja, slik tror jeg det er for Bernie. Jeg tror at han under arbeidets gang stadig for- taper seg i furene på platen og derigjennom frigjør fantasi og energi til å jobbe videre, presse mål og mening ned i det harde treet. Slik gjenspeiler arbeidsplaten arbeidet, som igjen gjen- speiler platen. I et evig kretsløp. Noen ganger resulterer dette samspillet bare i noen nesten umerkelige rynker i et portrett, andre ganger er det mer konkret og direkte, som i ikon-tegningen eller skipsbordene som danner bakgrunnen på plakaten for Madame Tussaud’s utstilling «Battle of Trafalgar». Andre ganger igjen omskaper treet seg til andre materialer, men med den samme patinaen, som i steinen på omslaget til Erich Maria Remarques «Intet nytt fra Vestfronten». Ja, selv der Bernie maler en tom, uoppredd seng, eller en kald mur, eller for den saks skyld lager et Geronimo-portrett av små perler lik de man finner i barnehagene, kan man ane tegneplatens tilstedeværelse. Det er nesten litt nifst. Som om det skulle eksistere en slags okkult samenheng mellom denne trebiten, illustratøren og en rekke historiske hendelser og personer.

På vei opp fra kjelleren tar vi trappen halvannen etasje opp til hyllene med alle bøkene med omslag av Bernie og Ingerlise. For Bernies del dreier det seg om omkring hundre titler. Bernie forteller at han, med sin bakgrunn fra England, raskt fikk status som en Amerika-kjenner i Norge. Det har ført med seg det hyggelige faktum at han har fått lage omslag til en rekke titler av store forfatternavn, flere enn det som vanlig er, mener han. Dette synes han er veldig hyggelig, spesielt med tanke på at det er et helt hav mellom Amerika og De Britiske Øyer. Jaha, det kan jo tenkes at de ansatte i store kulturinstitusjoner som våre største bokforlag er så enkle i hodene sine – men det kan også tenkes at vår venn illustratøren er litt beskjeden, igjen. For det er vel den naturligste sak av verden at de store romanene illustreres av landets nestor i bransjen, den første innehaveren av Klassikerprisen. Bernard Blatch; Lord of the Books.